Mannen var sint. Dugelig sint. Han kravlet over hagegjerdet mitt fra en spalte i nabolaget. Han kaller seg visstnok poet. Jeg tenkte; er du så sint nå, demper du deg straks. Jeg tok feil.
– Du! Du er han hagefyren, ikke sant? Han gartneren? Tor?
Ordene skummet fra snøvlende fråde. Mannen var ikke bare full av sinne, og tok nesten overbalanse av vekten av sin egen arm der han stilte seg en garde med pekefingeren som kårdespiss.
– Du, ditt svin! Du har svindlet oss alle. Men jeg! Jeg har avslørt deg. Du! Du frontsoldat i botanikkens sosialdarwinistiske armé. Du! Som kamuflert bak hageplantene…
Han spyttet ut plantene.
… og utøver dine rasistiske overgrep, dine svinaktige utryddelsestaktikker, dine kvalmende, nedrektige anslag mot mangfoldet.
Tungen hans sladdet i ordene.
– Du! Som skiller mellom hva som skal få spire og bli, og hvem som skal lukes ut og dø. Dø! Du botanikkens renrasedyrker som krysser og fikser og trikser oss vekk fra naturens naturligste undere. Du! Du skaper av botaniske frankensteiner som du og dine pestbefengte kollegaer siden tar patenter på og bader i fortjenesten av. Du hagenes Mengele! Jeg skal drukne deg i plenmose, kvele deg med løvetann, blodklore deg med tornekratt. Åh! Måtte du brenne evig i brennesle! Svin !
Jeg parrerte kårdeslagene så godt jeg kunne. Slo tilbake med at nei, du har misforstått, kjære nabo. Det er omvendt! I hele mitt grønne liv, fra jeg var guttunge, har jeg gjort det jeg har kunnet, med de fattigslige midlene jeg har rådd over, for å bidra til det nettopp det motsatte! At flere blir glade i mer. At flere velger så mye som mulig å fylle de knappe jordflekkene rundt husene sine med.
Jeg prøvde meg til og med på et hjelpesløst nådestøt. Presset ham opp mot tujahekken mot naboen på den andre siden, og forsøkte å rope i stykker den sinte, verbale rustningen hans:
– Du tar feil! Det er jeg som skrev at planteavstanden på tujahekker burde være tre kilometer. Jeg er selvbestaltet leder av Norsk Tujatrampelaug. Du tar feil! Jeg ivrer for mangfold jeg også. For at flere skal velge mer. For at hagene skal bugne. Og det virker. Vet du ikke det? At faunaen er rikere i hagelandskapet i byenes radsoner enn i granskogåkrene utenfor folk flest kaller skog? Vet du ikke at det er flere fuglearter i byenes parker enn der! Gi deg. Legg ned ditt våpen!
Han kjempet seg feigt fri med et lyskespark, hveste videre mellom sammenbitte tenner med foten sin plantet på brystet mitt. Jeg vred meg i smerter på gresset, druknet i flommen av ukvemsord, ga opp, blottet min strupe for nådestikket og våknet, drivende svettevåt med beslutningen klar. Dette marerittet må jeg gjøre noe med.
Ha en mangfoldig søndag.
(Tidligere publisert i Dagbladet Magasin)
