(Denne kronikken er i dag å finne i Klassekampen)
Politikere og utbyggere smykker prosjektene sine med byøkologisk pondus og døper nye by- og boligområder Superparken, Frodighetskogen, Flotthagebyen og Blomsterenga. Det meste er spill for galleriet. Byøkologi er noe ganske annet enn grønt tjafs planta i betongkasser.
Byøkologi er et nærmest uoverkommelig kompleks sammensatt byggverk hvor mange fag søker definisjonsmakt. Få leverer helhetlige svar. Jeg også. Fagområdet kan følges i to hovedspor; sosiologisk og biologisk. Den amerikanske sosiologen og journalisten Robert E. Park (1864 – 1944) og hans kollega Ernest Burgess (1886 – 1966) sies å være opphavsmenn til begrepet (urban ecology). Med utgangspunkt i studier av Chicago på 1920-tallet framsatte Park og Burgess påstanden om at byer har evolusjonære utviklingstrekk lignende naturen. Byøkologien i deres samtids sosiologiske fortolkning forklarer hvorfor hvem bosetter seg hvor og når. Svarte fattige her. Hvite rike der. Vinnere og tapere. Urban evolusjon. Byens økologi. «Naturens» gang. Ikke noe å gjøre noe med.
Byøkologi sett fra et biologisk ståsted er en langt yngre profesjon med sin opprinnelse fra studier av biologiske, evolusjonære prosesser i bysamfunn på 1970-tallet: Insekter spesialiserer seg. Trær selekteres til forurensa omgivelser. Spurv som plukker smuler fra asfalten utvikler tykkere nebb. Byfugler synger høyere enn skogsfuglene for å overdøve bystøyen. Pioneren på området, den franske biologen og TV-stjernen Jean-Marie Pelt (1933-2015), løftet blikket høyere og pekte på manglende helhetsforståelse i planprosessene ved gjenoppbyggingen av europeiske byer etter siste verdenskrig. Hans tilnærmingsmodell til byøkologien; en forsterket integrasjon mellom mennesker, naturen og byen, finnes blant annet nedfelt i arbeidene med elveparken langs Mosel i den tyske byen Metz.
De siste tiårene har den biologiske tilnærmingen til byøkologien eksplodert i omfang. Vi som på ulike fagplattformer surrer rundt i mellomrommet mellom natur og kultur i byene vår, og steller med det noen vil kalle temmet natur i byene; byskogen, elveløpene, parkene, kysten, mener ganske feilaktig at eierskapet til begrepet byøkologi er vårt. «Temmet natur» er en selvmotsigelse. Natur er vill og kan ikke bygges. Byøkologien søker kontroll, tilhører flere samtidige profesjoner og beveger seg i mange retninger. Noe er keiserens klær. Annet er forbilledlig.
Birkenhead Park i Liverpool er den første parken jeg kjenner til som bevisst ble bygget for å styre sosiologiske utviklingstrekk i en by. På 1800-tallet var byens gigantiske jernverk hjørnesteinen i byens økonomi og sentralen i produksjon av jernbaneskinner til The British Empire. Millioner av meter jernbaneskinner ble skipet ut til koloniene. Titusentalls jernverksarbeidere jobbet tolvtimers seksdagersuker for en håndfull stadig rikere bedriftseiere. Lørdag ettermiddag fyltes pubene av stadig slitnere og fullere menn som kom forslåtte hjem til forslummete boligområder med slunkne lønningsposer. Liverpool var kort sagt en smeltedigel for fyll og spetakkel. Fortvilet over de knugende, sosiale tilstandene slo politikerne og bedriftseierne seg sammen for å finne løsninger på problemene. Forslaget ble å bygge en spektakulær park der arbeidsfolket gratis kunne dra på picnic med kona og barna i stedet for på puben med alt dårligere kamerater. De hentet inn Joseph Paxton, tidens fremste gartner, og la nok penger på bordet. I 1847 sto den første parken bygget av offentligheten for offentlighet ferdig. Birkenhead Park ble en formidabel byplanmessig og sosial suksess som siden dannet skole for byparkutvikling i hele den vestlige verden. Central Park i New York og for den saks skyld Slottsparken i Oslo er bygget på lignende, byøkologiske krysningspunkt mellom sosiologi og biologi: Arenaer for uformelt sosialt samvær i åpne naturhermende byrom.
Vår tids byer eksploderer i omfang og rommer, slik det også er i Norge, straks seksti prosent av nasjonenes befolkning. Mange av dem, slik det også er i Norge, byr tidvis på kvelende tilværelser. De største, nye kinesiske byene vil passere tretti millioner innbyggere. Det blir flere slike «megabyer» på alle kontinenter. Det menneskelige avtrykk på kloden, altså byene, deres samferdselsårene og alt land vi legger under oss, er nå så omfattende at geologer definerer vår samtid som antropocen, altså en ny geologisk epoke basert på det faktum at mennesket som den første art i klodens historie på grunnleggende vis endrer den.
Byer er gigantiske importører av energi og samtidig massive avfallsprodusenter: Elektrisitet i kabler, gass og vann og kloakk i rør, bygnings- og matvarer og søppel på vei, bane, over sjø og i fly. Energibehovet legger beslag på et omland i nærmest ufattelig omfang. Avfallet belaster mer. Lite skjer i sluttede kretsløp. Rester av urørt, naturlig mark ligger som isolerte, grønne flekker i landskapet mellom bystrukturene. I byene ligger parkene som isolerte, grønne flekker i betongjungelen med Central Park på Manhattan som det mest slående eksempel. Byøkologien i nåtidig drakt ser det omvendte skje; byen og naturen tett sammenvevd i hverandre. Det blir ikke enkelt.
Den amerikanske byøkologen Richard Register knytter mye av sin forståelsesmodell til amerikanske byer. I flere tiår har han hamrer han løs på problemstillingen «city sprawl», altså horisontal byspredning der bilen er drivkraften og en tredjedel av nedbygget areal samferdselsårer. Vi må droppe bilen, bygge tettere, høyere og smartere og begynne å gå, var og er Registers mantra. En like stor bilpark med nullutslipp er altså ikke veien å gå.
Som Register peker den danske arkitekten arkitekten og byplanleggeren Jan Gehl på at skaleringen av byen skjer på bilens og ikke føttenes premisser, altså relatert til minst ti ganger høyere hastighet enn vi som art normalt beveger oss i, og i hvertfall ikke sittende. Slik blir både bygningskropper og rommene mellom dem ute av proposisjon med oss som skal leve i byen. Også han peker på den kompakte, høyreiste byen med minimalisert transportbehov som idealet og sier: La menneskelig aktivitet bli driveren i urban design.
Fortetting av byen bekymrer meg fordi det uungåelig innebærer at blikket kastes mot byens ubebygde arealer. Vi trenger ikke færre parker og grønne omgivelser bygget på naturlig jordbunn like lite som vi trenger flere «pseudoparker» plantet i betongkasser i klaustrofobiske bygater. I jappetida på 1980-tallet fleipa vi med at landskapsarkitektenes oppgaver så ut til å være redusert til å sette fine botaniske navn på de grønne flekkene arkitektene etterlot seg mellom betongen på sine tegninger. Mye ligner på det samme nå.
Som mange byer trekker Oslo mot «Knutepunktutvikling», altså et sett av mindre landsbyer knyttet til hovedbyen med høyeffektive, kollektive transportsystemer gjennom urørt natur, skog- og jordbruksland. Mye tyder på at landsbyene og transportsystemene mellom dem kommer på plass i feil rekkefølge. Utbyggingen av Fornebu, en ny landsby med nærmere 30 000 mennesker med en Fornebubane i det blå, og lite troverdige planer for båttransport over fjorden, er ett grimt eksempel. Det er flere å ta av.
Tapt naturen er tapt for alltid. Natur kan ikke bygges. Byøkologien kan riktignok reise erstatninger, men det krever kraftigere grep enn å tilrettelegge for å dyrke grønnsaker på betonglokk og på hustak. Byens og omlandets urørte mark må forbli slik. Feilslåtte planprosesser fra biltiden må reverseres, asfalt flekkes av, gateløp og steinsatte plasser graves opp og revegeteres. Slikt krever modig parkpolitikk og mer enn smuler fra budsjettene.
Kanskje kan vi lære noe av ruinene etter verdens eldste by, den nærmere åtte tusen år gamle tyrkiske Çatal Höyük, som med en befolkning på hele titusen mennesker ganske av seg selv utviklet seg tett integrert med naturen fordi urfolket i Çatal Höyük ikke hadde løsnet fra den – eller fra hverandre. Det er kanskje hva byøkologi er.
Tor Smaaland
