Jokke synger:

«Her kommer vinter´n! Her kommer den kalde fine tida.

Her kommer vinter´n, endelig fred å få».

Det høres kanskje sprøtt ut, men Jokkes vinterhyllest treffer midt i mitt gartnerhjertet. Vinter´n betyr fri fra alt grønt, fri fra å betrakte alt det jeg driver med vokser, fri fra å tenke grønne tanker og derfor bedre tid til å tenke på mye annet. Hadde Norge ligget et varmere sted, og vært grønt året rundt, ville hue mitt forlengst eksplodert. Nå er det ikke lenge igjen før frosten detter i huene våre. Jeg traff på første frostnatt i på fjellet for to uker siden. Sprengt blære tvang meg ut omtrent klokka to om natta. Alderen krever sitt. Mens blæretrykket svant under den høyeste stjernehimmelen jeg vet om der oppe, og med fullmånens spotlys på min strålende aktivitet, så jeg nattelyset funkle i milliarder av iskrystaller heftet på gresstrå, bjerkebladverk og lyng. Jeg fikk ikke sove mer den natta, og drodlet heller litt på batteridrevne Mac-taster, for jeg har ikke strøm der oppe på stølen. Batteridriften ble blant annet til dette:

Det er egentlig ganske sprøtt at noen planter fikser femti kuldegrader greit, mens andre fryser ihjæl med bare du hvisker minusgrader til dem? Det frosttålende planter gjør er ganske enkelt. Med tid og erfaring fant de ut at siden vann utvider seg omtrent 10% når det fryser, vil vannfylte planteceller sprenges når kuldegradene setter seg. Derfor slipper frosttålende planter litt på vanntrykket i cellene før det blir kaldt. De har lært at kulda kommer ettersom dagene blir kortere og nettene lenger. De har altså god tid på å forberede seg.

Andre planter oppdaget at om de fyller plantecellene med tilstrekkelige mengder frostvæske av et eller annet slag, fryser ikke vannet. Atter andre brukte noe mer tid på å utvikle plantecellevegger som utvider seg, omtrent som en ballong, ettersom vannet fryser. De plantene som skjønte dette poenget bor fast her i nord nå uten problemer. De plantene som ikke gadd å lære det, eller kanskje ikke skjønte poenget, holder seg der det er varmt. Hvorfor det er slik at enkelte kom, lærte og ble, mens andre ga blaffen, er det ingen som vet. Sagt på en annen måte: Ingen vet egentlig hvorfor det ikke vokser arktiske kokosnøtter i Vardø og polarbananer i Bodø.

Blir det varmere klima på kloden, og det skjer øyensynelig raskere nå enn før, vil antagelig de plantene som har lært seg å leve i frost etter hvert dø ut. De plantene som ikke gadd å lære seg å fryse for lenge siden og derfor fortsatt bor sydpå, vil antagelig ganske snart flytte hit. Det kan tenkes at klimaendringene går så fort at vi må hjelpe dem på veien. Jeg har holdt på med den en stund, og skal huske å flytte bananpalmen min inn når jeg kommer hjem.

(Tidligere publisert i Dagbladet Søndag)

Tor Smaaland

Motta nyhetsbrev fra Små Landskap AS

Heia! Jeg heter Tor Smaaland. Her deler jeg betraktinger om byens uterom like meget som den private hagesfæren ganske enkelt fordi parker og hager er to sider av samme sak.

 

 

Takk for at du ønsker å motta nyhetsbrevet fra Små Landskap! Du har nå mottatt en mail der du må bekrefte påmeldingen.