De siste somrene er det rapportert om døde humler, tilsynelatende millioner av dem, under lindtrær langs bygater og parkene. Mange koblet saken til skrekkscenarier om den samtidig pågående biedøden. Snart er det ingen pollinatorer igjen. Linda er giftig. Hugg dem ned! Save the world. Bare tøys og helt naturlige greier. Det mener biolog Tor Bollingmo.

I all korthet hevder han at humlene er drept av sultne fugler. Kjøttmeiser har lindetrær som sin faste beiteplass, og humlene går rett i fella. «Predasjon og naturlig dødelighet ved sesongens slutt er tilstrekkelig for å forklare de tilfellene av «lindedød» som er observert i Norge», skriver han og påstår at døde humler under lindetrær trolig har minimal eller ingen betydning for bestandene av humler. Det rammer ikke de unge dronningene med reproduktivt potensiale. Dette er altså bare naturens gang, hevder Bollingmo som har viet mye av sitt profesjonelle liv til humler og blant mye annet utgitt den populærvitenskapelig boka «Norges humler» på sitt eget forlag Brains. Boka fikk svært lunken mottagelse fra forskningsmiljøene og Bollingmo kritisert for å være upresis. Er det riktig denne gangen? Jeg har hørt en helt annen forklaring om humledøden. Jeg vet ikke om den er sann. Er den det, er det all grunn til å bli redd. Skikkelig redd.

Flere titalls ekspertforklaringer om humledøden pekte mot sprøytemidler, luftforurensing eller kanskje humlevirus? Flertallet samlet seg etter hvert om at lindeblomstene forgiftet humlene, som om byens titusentall lindetrær plantet for hundreogfemti år siden, i parker og gatelangs, plutselig skulle blitt giftige! Selvfølgelig er det ikke trærne. Det er humlene det har gått galt med.

Lenge før de første, og raskt grovt overdrevne apokalyptiske nyhetene om biedøden nådde allmenheten, kickstartet entymologer programmet  «International BumbelBee Development Program» (INBUDEP) for humler. Målet var å utvikle en svært raskt reproduktiv, mer mobil og arbeidsom humle som erstatning for en potensielt utdøende biebestand. Uten bier bråbremser pollineringen. Det betyr mindre mat for oss. Mye mindre.  Altså humler.

Prosjektforskerne ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet i Ås (NMBU) var først på ballen med den beste genjusterte humlearten bygget på en gjøkhumle (Bombus var. psithyrus). Laboriatoriehumlen ligner sitt naturlige opphav på en prikk, med ett unntak: En mikroskopisk genjustert knøttedel gjør den til en hyperaktiv, dugelig dyktig pollinator. I dag heter denne bienes overmann Biopatent EU2014-27yq. Hvem som eier det er uklart.

Ved et uhell i laboratoriet ved NMBU i Ås i Akershus slapp titusentall EU2014-27yq fri og spredde seg vilt til naturlige, sosiale humlearters bol, omtrent som rømt oppdrettslaks i ville elver. Snart er det bare dyrka laks igjen, ikke sant? I løpet av sommeren 2016 var EU2014-27yq overlegen sitt naturlige opphav på østlandet. Den hyperaktive humlen sprer seg nå som et iltert virus langt ut over grenser. Straks kan i prinsippet alle humler være et biopatent. Da NMBU-entymologene ble kjent med humledøden under Oslos lindetrær, oppdaget de til sin forferdelse at EU2014-27yq er allergisk, ikke bare mot lindeblomster, men flere vanlige park- og hagekulturplanter som mispler, rododendron og syrin. NMBU varslet INBUDEP («International BumbelBee Development Program»). Den finansielle bakspilleren la umiddelbart et tungt, tjukt lokk på saken.

Patenthumlene svermer nå mot sin visse allergidød sydover i Europa mot lind, rododendron, syrin og mispelarter som tilhører de mest brukte planteartene i urbane historiske og moderne by- og parkstrøk. I mens jobber det internasjonale genprogrammet INBUDEP-nettverket på spreng for å skru sammen en ny humle før EU2014-27yq dør ut. Mislykkes de i kappløpet, blir det lite mat framover. Ingen humler. Ingen bier. Lite pollinering. Og straks mat for bare de rikeste, mener apokalyptikerne. De har dessverre rett.

Vi kjenner til flere titall lignende hendelser de siste årene som ikke har brutt lydmuren ut mot offentligheten. Alle er like ille for oss alle. Dilemmaene er godt kjente:

Vesentlige forskningsnyheter i sørgelig ofte kaudervelsk språk og utilgjengelige, komplekse kontekster, sirkulerer i småparanoide bekreftelsesringer kalt «fagfelledvurdering» i uker, måneder og år, inntil hverdagsjournalister fatter en liten flik, og populariserer fagstoffet til så tynn suppe at ingen skjønner alvoret.

De få gangene mediene virkelig forstår å formidle alvoret gjennom solid, journalistisk håndverk, veiver bedre betalte tåkeleggende kommunikasjonsrådgivere med varselflagg, og gjentar; konspirasjon, konspirasjon, konspirasjon til det sitter. Allmenheten bryr seg derfor lite, ikke fordi de ikke vil vite, men fordi de ikke får vite.