Klima er merkelig for tida. Uka før vinteren ramla ned i hue på høsten, blomstra blåveisen på Bygdøy, og før snødekket fikk sukk for seg, ble det vår. Løkplantene spruter opp av bakken hos meg. Fortsetter dette, blomstrer syrinen før påske. Det har jeg aldri opplevd før. Om det er en krise på gang, aner jeg ikke, men når årets første pollenvarsel kom i desember i fjor, blir jeg ikke akkurat beroliget.
Varmen og kortere vintre her oppe i nord, og tørrere og varmere sommere i syd, betyr naturligvis at noen flytter på seg. Det finnes ingen luftfartsregler for klimaflyktende bittekryp, sneglesnikere og svermende horder av insekter vi ikke hadde. De mellomlander der de vil, spiser det de finner, flyr videre eller blir, og bosetter seg der det passer dem. De bryr seg ikke med om natur eller hager forstår dem. De eter til de er mette, og starter like sultne dagen etter. Et par-tre hundre stykker av dem, gjør ingen fortred, men et par-tre trillioner skaper endringer.
Det etter hvert mest kjente nykrypet, er ibieriaskogsneglen. Denne sydlandske, brune nakensneglen har spredd seg over det meste av Sør-Norge i rekordfart. Antagelig kom den hit som blindpassasjer på importerte hageplanter. Sneglen eter alt grønt, kanskje med unntak av tuja, formerer seg som lemen på overdose av viagra, og har foreløpig ingen naturlige fiender i norsk fauna. Sneglegift får du ikke kjøpt, for slikt tar livet av alle andre snegler samtidig. Løsningen er å plukke og drepe.
Iberiaskogsneglen er med sikkerhet verken den første eller siste nyheten på lumskekrypfronten. Allerede på 1970-tallet angrep flyvebillen almesplintborrer (Scolythus multistriatus) norske almetrær. Den har siden spredd almesyke over halve landet, drept titusentalls trær og bare venter på å ta knekken på resten. Fra England rapporteres det nå om en tilsvarende, overvintrende flyvende tredreper (Cameraria ohridella) som bare har hestekastanje på menyen. Stakkars Bygdøy alle. Engelske, grønne kollegaer sprer også bekymringsmeldinger om innvandrende monsterbier (Xylocopa violacea) tre ganger så store som den største humle, illsinte vepsebeist (Dolichovespula media) som stikker for ingenting, veps som bare har bier på menyen (Philanthus triangulum), møll som eter sommerfugler, larver med meitemark som favorittkost og så videre så langt at det er nesten til å få spader av. Men bare nesten.
Med tiden til hjelp vil med sikkerhet nykommerne finne seg til rette i ny naturlig balanse. Når noe nytt kommer, vil annet fortrenges til andre steder, eller dø ut. Slik har det alltid vært, og slik vil det fortsette å være, selv om det virker som om mye endrer seg litt vel fort for tiden. Det beste botemiddelet mot kommende, grådige nykommere er å sørge for å variere vegetasjonsbruken så mye som mulig i hager og parker. Slik vil noe alltid klare seg godt. Isolerte, monokulturelle samfunn er sjeldent fornuftige. Ingen av dem har til nå overlevd.
