100 000 trær på ti år?

Kart eller terreng Del 1 – Forvirringen

«Hva må til, hvor og hvordan? Belys metode og areal» med undertekst: 100 000 trær innen 2030. Slik lød mandatet til Kartleggingsprosjektet gitt av Oslo kommunes Plan- og bygningsetat. Bakgrunnen for dette var tilleggsinnstillingen (Byrådssak 321 fra 2019, side 42) der byrådet foreslår å legge prosjektet «Treplantingsdugnad for 100.000 trær i perioden 2020-2030» til PBE. Resten er historie.

I det følgende redegjøres dermed for, og begrunnes hva, som bør kartlegges med tillagte kommentarer for initiativer for treplantingsdugnaden i perioden 2023-2030. Målet med kartleggingen er et skape et verktøy som åpner for å foreta prioriterte, praktiske og strategisk orienterte valg med gitte milepæler, konkretisert faseplan og budsjetterte tiltak som grunnlag for videre drøftinger, avklaringer og prioriteringer. Det knyttes særlig oppmerksomhet til prosjektperiodene hvor det forventes å levere store kvanta iht. Byrådets bestilling. 

Den innledende kartleggingen viste at antallet 100 000 trær ufravikelig er nedfelt i en framdriftsplan med suksessiv økning i antall plantete trær, fram mot et årlig maksantall på tretti tusen. Fortsettende kartlegging internt i PBE viste imidlertid tre ulike tolkninger av antallet:

Enkelte var tydelige på at 100 000 trær de facto skulle plantes for varig, videre liv på ulike steder innenfor byggesonen i 2030. Fra forskningsmessige ståsteder er det neppe anbefalelsesverdig å plante 100 000 trær over en så kort tidsperiode som ti år i en by. Praktiske park- og anleggsgartnerfaglige erfaringer sier det tydeligere: Ikke gjør det! Treplanting i by bør skje etter sammensatte, langsiktige strategier. Modellen 100 000 trær innen 2030 faller altså utenfor bærekraftige, byøkologiske prinsipper.

Andre mente at titusentalls småtrær kunne erverves for videredyrking og planting først etter 2030. Det er en innmari god idé! At en by holder seg med en «trebank», er ikke mer enn å forvente, og den finnes: I Sørkedalen. Imidlertid er de tusentalls trærne infisert med den fryktete plantesykdommen phytopthera og anbefales ikke brukt av frykt for spredning av sykdommen til Oslos parker. Men sykdommen har allerede funnet feste i Oslos parker, og fra Sverige rapporteres det om nordgående spredning langs kysten. Det er bare et tidsspørsmål før den krysser grensen. Kan vi ikke da like godt plante trærne fra Oslos trebank i Sørkedalen? Den videre kartleggingen drøfter dette dilemmaet. 

Oslos planteskole, trebanken i Sørkedalen, er syk.

Til overmål mente enkelte at antallet 100 000 bare var symbolsk. Hva skal da kartlegges? Arealer for reell planting? Arealer for oppstalling og videredyrking av av trær til bruk etter 2030? Eller areal for symbolsk planting? Hva enn det måtte være. Målet med kartlegging kunne likefullt ikke være annerledes enn å finne balansen mellom politisk ønsket oppnådd måltall 100 000 trær, og gartnerfaglige forutsetninger for å lykkes, sett i perspektiv av hva oldebarna våre vil mene om tiltakene vi iverksatte. 

Det kan være greit å være oppmerksom på  at et rapporteringsregime basert på måloppnåelse av et tall, kan medføre en form av selvsensur, der smartere alternativer med bedre effekt velges vekk til fordel for måltallene. Med dette som utgangspunkt svarer rapporten ut «hva som må til, hvor og hvordan» uten å skule til antallet 100 000 trær, men til klima- og miljøeffekten av 100 000 trær. Dette kan ikke tallfestes presist, men for å sitere Albert Einstein: 

«Not everything that can be counted counts, and not everything that counts can be counted».

Kart eller terreng? Del 2 – Gartnerfaget

Programmet for de siste årene av Oslotrær-prosjektet hvor høye måltall plantete trær oppnås gjennom s.k. «ammeskog», er problematisk på flere måter. Modellen tilsier at det tettplantes tusenvis av 20-30 cm småtrær (i.e. «pisk») og at 3/4 skal fjernes etter noen få år, for å la de største og mest livskraftige i plantingen fortsette sine liv mot voksen alder.  Fristelsen for en kverulant er stor: «Om dere planter 80 000 trær på denne måten, skal altså 60 000 trær fjernes? Vil det det antallet så gå til fratrekk?»

«Ammeskogplanting» er best kjent fra skogbrukersiden, i bystrøk eksempelvis i tilknyting til grøntområder langs infrastruktur som vei-/baneanlegg, men er i liten grad gjennomført i tett befolkete urbane parkstrøk. Det foreligger marginal forskning og erfaringsinnhenting på området fra våre klimastrøk, hensyntar i liten grad dagens endrende klimasituasjon, og enda mindre hvorledes bybefolkningen vil relatere seg til «ammeskog»-plantingene? Flere norske prosjekter fra de siste årene er svært oppløftende. Primær suksessfaktor er deres relativt store utstrekning/størrelse, som gir optimale forhold for målet med dem: Naturhermende vekst med svært ekstensivt driftsbehov. «Ammeskog» kan trolig nedskaleres til s.k. «lommeskog». Det foreligger marginal forskning på dette området også, men noe praktisk erfaringsmateriale, blant annet fra sør i Sverige, men da i hovedsak fra suburbane områder. 

 I et forsøk på en  «lommeskog»-planting på Tøyen sensommeren 2022, var småplantene revet opp og ødelagt dagen etter.

Om målet er «naturhermende vekst uten intensivt driftsbehov», kan det sås tvil om «lommeskog» når det målet simpelthen fordi de i utstrekning er for små til å utvikle seg mot det en kan kalle «naturhermende» vekst, og fordi disse antageligvis i (for) liten grad blir forstått av brukerne som noe annet enn «kratt» uten relativt sett omfattende kommunikasjons-strategier. (Mer om dette i del 6.)

«Amme-/lommeskog» er slik jeg ser det lite annet enn et nyord for et «bed» eller et «plantefelt» kledd i tidsriktig miljø- og klimadrakt, men der det botaniske utvalget er begrenset til trær. Suksessfylte plantefelt oppnås ved nøye planlagte samplantinger av et langt bredere utvalg hentet fra gartneres botaniske verktøykasse enn trær alene. Klima- og miljøeffekten av slike rikt sammensatte plantefelt er formidable, og særlig innenfor overvannshåndtering. Feltene kan avhengig av botanisk innhold driftes i spennet mellom «nærmest selvgående», via beitedyr (sau) til gartneres mer eller mindre hyppige tilstedeværelse. (Mer om det i del 4)

I forhold til brukernes/publikums opplevelse/innlevelse/deltagelse av denne type plantinger, kan en se for seg samplantingsmodeller som til dels visker ut skillet mellom nytte-, pryd og skogplanting. Plantingen krever uansett relativt store arealer, og setter begrensninger til hvilke arealer som egner seg. Best egnete arealer kan være større og mindre restarealer som i dag driftes som klipte gressflater, eller tilsvarende arealer i parkstrøk som i liten grad benyttes til rekreative formål, og skjøttes ekstensivt som eksempelvis «eng». Det foreligger tre særlige utfordringene med ammeplante-modellen satt i en slik urban kontekst:

1. Lignende valgte arealer har etter botanisering (artsmessig feltregistrering) ved flere tilfeller vist seg å inneholde rødlistede, truete og/eller sjeldne arter.
2. Arealene inneholder med sikkerhet ulike arter hissige rotugress som vil/kan konkurrere ut ammeplantingene. Det sier seg selv at eksisterende botanikk i slike arealer i en by ikke kan «avlives» (brakkes) med kjemiske midler. Alternativet er mekanisk brakking, altså ved å grave ut anslått 15-20 cm av toppjordlaget.
3. Toppjorda innenfor byggesonen i Oslo må anses som kontaminert, og derfor noe nært til, eller fullverdig spesialavfall, som krever spesialdeponi.

En eventuell utsjakting vil således medføre fare for utslettelse av rødlista, trua og/eller sjeldne arter. Å skille «ugress» fra disse er nærmest umulig. Utsjakting, logistikk og deponikostnader vil innebære umulige kostnadsbilder. En mulighet for å omgå disse utfordringene kan være følgende modell der utsjaktingsmassene ombrukes lokalt, og anlegge en «hybrid «ammeskog».

Kart eller terreng Del 3 – Hybriden

Et valgt areal for ammeplanting deles i to sektorer, for dette eksemplets skyld i èn tredjedel og to tredeler i areal A (1/3) og areal B (2/3). A og B botaniseres (i.e. artsregistering i felt) med sikte på eventuelle funn av rødlista arter. Erfaring viser at bestandene er sjeldne, små og få, og kan ved enkle tiltak graves av og flyttes internt. Den kontaminerte jorda i B sjaktes ut og deponeres i èn eller flere valgte, forhøyete terrengformer i areal A. Ny matjord (for eksempel «Oslokompost») tilføres i B og arealet tilplantes etter ammeplantingsmodell. Småtrærne i B vil ikke møte problematisk konkurranse fra et begrenset antall gjenstående dyptgående rotugress (feks tistel, skvallerkål etc). Den kontaminerte, deponerte jorda i areal A tilføres mikroberik jord (feks. «Oslokompost»/»Tigermark») som blandes inn i en gitt mengde. Erfaringer har vist at mikrobelivet, og da antagelig særlig sopp, kan redusere mengdene kontaminerende komponenter som zink, kobber, bly, PAH m.v. En kompostblandet jord vil følgelig kunne by på tilstrekkelige vekstforhold ved planting. Mikrobelivets videre effekt gjennom vekstsesongene vil i økende grad forbedre vekstbetingelsene.

Areal A tilplantes med langt langt færre trær i større størrelser (feks. tre-fire meter) som mestrer manuelle/maskinelle tiltak mot ugressoppslag.  Arealet er også godt utnyttbart for tilførsel av bunndekkende planter som stauder. Gjennom etterfølgende vekstsesonger vil spredning av rot- og frøugras fra A (og andre steder) i liten grad forstyrre ammeplantingenes tilvekst til de skal fjernes til fordel for det fåtallet av trær som skal vokse seg store.

Etter noen år vil A og B smelte sammen til en helhet med generasjonsmessig variasjon av trær som er heldig for en bærekraftig, langsiktig treplantingsmodell i en by. Arealene vil samlet by på rik botanisk diversitet til fordel for pollinerende insekter spesielt og byfaunaen generelt. 

En kan ser for seg en rekke ulike modeller for hybrid ammeskog. Her fire:

• Plantefelt der randsonen preges av frukt-, bær og nøtteplanter.
• Plantefelt der bunndekket de ene året er potetåker og det neste forvillet løkblomstring.
• Plantefelt sammensatt av blomsterengpreget bunndekke der pleie samtidig med uttaket av ammeplanter gjøres ved beiting.
• Plantefelt der hele mellomsjiktet (busker) preges av rikt bær- og nøtteplanter.

Ønsket om å etablere «ammeskog» der trær alene utgjør plantingen vil persepsjonsmessig fra brukernes side neppe bli oppfattet som noe annet enn «kratt». Et plantefelt må altså framstå som noe som fortolkningsmessig oppfattes som parkmessig, og ikke som en skog, for at brukerne av arealene oppviser en adferd innenfor arealets tålegrense, og ønsket om kvalitet innenfor et gitt økonomisk rammeverk for drift opprettholdes. 

Et plantefelt med større grad av botanisk variasjon vil vekke den nødvendige oppmerksomheten som skal til for at feltet forblir bærekraftig. Klimasituasjonen vi nå befinner oss i, og oppmerksomhet rundt grønne verdier i bymiljøet, er paradoksalt nok i ferd med å skape et paradigmeskifte i befolkningen som støtter opp om dette. Vi står altså overfor en relativt sett lavthengende frukt. Disse teoretisk mulige hybridene er ikke undersøkt i felt og bør derfor prøves ut i småskalaforsøk før modellen eventuelt benyttes i store, fullskala plantinger.

Kart eller terreng Del 4 – Økosystemtjenester

Klima- og miljøeffekten som presumtivt ønskes oppnådd gjennom 100 000 trær handler om forsterkning av økosystemtjenestene (ØSS) trær kan levere. Urban, levekraftig vegetasjon i en by er komplisert sammensatt. Tallfesting av disse økosystemtjenestene er på det nærmeste umulig. Etter mange tiårs liv byr Oslos velvoksne og aldrende trebestand på et sammenvevd nett av ØSS vi neppe har forstått kompleksiteten av. Nyplantete trær vil, uansett størrelse, bruke nye tiår på å oppfylle samme roller. Rådende klimasituasjon tilsier at vi ikke har tid til å vente på dem. Styrtnedbør og tørke blir det mer av. Det er ikke et spørsmål om, men når vi får et halvt års nedbør på en time eller to, slik det skjedde i København 2. juli 2011, eller en gjentatt tørkesommer som rammet Oslo i 2018. 

Samplantinger som bunndekkere under store trær øker trærnes helse og levetid.

Store, permeable jordflater i omkrets dryppsonen, i.e. sonen regnvann drypper fra kronen, tettplantet med små og mellomstore planter av ymse slag, «drikker» langt raskere, og betydelig mer enn de gamle kjempene. Slike store plantefelt rundt stammene, skjermer røtter for ytterligere kompakterende belastning fra tråkk og gressklippere, og dermed også barken ved rothalsen for påkjørsler som er en kjent problemstilling. Permeable, riktblomstrende plantefelt innenfor dryppsonen byr slik på et tryggere og lengre liv for de aldrende kjempene, og bedrer samtidig grunnlaget for den underliggende kraften i ØSS; pollinerende insekter. Dette er god eldreomsorg, og enda bedre klima- og miljøpolitikk. Det henvises i så måte til  dokumentet «Bedre beskyttelse av byens trær», PBE/avd. Byutvikling (2012, revidert 2016, 2018 og 2021) tatt til orientering av byutviklingskomiteen. Det er åpenbart smartere og langt billigere å la planter og åpen jord drikke opp nedbørsmengdene, enn å skylle regnvannet i rør ut i fjorden med enda mer møkk den ikke tåler. Det er denne «eldrepolitikken» for de aldrende trærne i Slottsparken som lå til grunn for den bestillingen om istandsettelse av parken som Dronningen ga Slottsgartneriet i 2010. At det virker er åpenbart. 

Aldrende, livskraftige trær plantet i eller nær gategrunn, omkranset av ikke-permeable dekker, burde på samme måte tilskrives resepten «permeabel omkrets tilsvarende dryppsonen». Det sier seg selv at det å rive opp asfalten i gateløp på bekostning av parkeringsplasser, kollektivfelt og sykkelveier, er en uhyre utfordrende oppgave som vil kreve store ressurser, både av anleggsteknisk art og i kommunikasjonsprogram rettet mot Oslos befolkning og næringsdrivende. Spørsmålet må bli om ikke slike tiltak, kall det gjerne «biologisk basert infrastruktur», i like stor grad som sykkelveinettet, bilfri by-programmet m.v. er like påtrengende nødvendige? 

Konklusjon: Bestillingen om 100 000 trær innen 2030 ble ikke tilstrekkelig drøftet med fagetatene. Dersom så ville fagetaten(e) svart at 100 000 trærs presumptive produksjon av ØSS nås raskere, bedre og billigere ved å velge bred botanisk diversitet som metode, der trær utgjør en gartnerfaglig forsvarlig andel i et antall som ikke møter 100 000.

Kart eller terreng Del 5 – Kompetansekartlegging

Kompetansekartleggig i det videre følger tre spor:

• Bestillerkompetanse.
• Utførerkompetanse.
• Mottagerkompetanse

Uavhengig av om du er bestiller, utførende eller mottager, kan det være nyttig å kvalitetssikre rollen din ved å sette opp en x- og y-akse, der «kompetanse/inkompetanse» settes i hhv. x-aksens to horisontale ytterpunkter, og «bevisst/ubevisst» i y-aksens to vertikale ytterpunkter. Ut i fra dette kan en stille følgende fire spørsmål: Er bestiller/tilbyder/bruker bevisst kompetent, ubevisst kompetent, bevisst inkompetent eller ubevisst inkompetent? Det sier seg selv at å identifisere «ubevisst inkompetanse» er mest krevende, men likevel en nødvendig øvelse om en vil lykkes.

Det å bestille en vare eller tjeneste forutsetter naturlig nok et grundig forarbeid ift. hvorledes bestillingen skal utformes/formuleres. Jo mer presis denne er, jo enklere er det for bestiller å vurdere innkomne tilbud. Jo mer kompleks oppgaven som bestilles er, jo viktigere er det at bestiller besitter kunnskap om hva bestillingen innebærer. Dermed blir det bestillers oppgave å på forhånd kartlegge hvilken leveringsdyktighet (aka kunnskap) som forefinnes i markedet, og siden tilpasse/formulere bestillingen, eller bestillingene, slik at ulike tilbydere samlet sett kan levere etter gitt behov mht. tjenester. Bestillinger bør i så stor grad som mulig være tillitsbaserte og i all hovedsak beskrive hvilke funksjoner som ønskes oppnådd. For varebestilling, i denne konteksten bestilling av trær, foreligger klare norske standarder («NS4400 for planteskolevarer») som gjør bestillingene ukomplisert.

Det er en kjensgjerning at markedet i grønn sektor gjennom årtier har vært preget av særdeles dyktige utførende bedrifter i anleggssektoren. Treplanting, selv under de mest komplekse forhold, er omfattet av en lang rekke bedrifter med årelang opparbeidet erfaring, som også understøttes av bred forskning. Det forefinnes standarder for trær, standarder for plantemetode, oppbinding m.v.. Det er følgelig relativt sett enkelt å beskrive treplanting med sikte på tilbudskonkurranser. All den tid forvalting, drift og vedlikehold (FDV) historisk sett har ligget hos kommunale parketater, har markedet for utvikling av private aktører med FDV-kompetanse vært marginal. Etter NPM-omlegningene gjennom 1990-tallet og siden, har dette bildet endret seg. I dagens marked forefinnes flere aktører med FDV-kompetanse, men all den tid kontraktene som inngås er kortvarige (3-5 år), kan ikke de utførende entreprenørene forventes å opparbeide seg erfaringsbasert kompetanse for helheten i et grøntanlegg slik en kommunal parketat kunne. Entreprenøren vil derfor følge gitte beskrivelser, og fakturere for tillegg der bestillers behov/ønsker går ut over det som er beskrevet. 

Kompleksiteten i FDV av parker og beplantninger, tilsier at fullstendig dekkende beskrivelser på det nærmeste er umulig, omtrent slik det er umulig å utarbeide FDV i eldreomsorgen. Det er enkelt å beskrive når, hvor kort og hvor ofte du skal klippe plenen eller beskjære treet, men vanskeligere å beskrive når ugress blir for meget i et plantefelt av varierte stauder, busker og trær. Å beskrive pleie av en park kan best sammenlignes med å beskrive pleie av eldre på et eldresenter. Det er enkelt å beskrive når den gamle skal i seng med beskrevet medisinering. Det er vanskeligere å beskrive når du skal droppe leggetida, og kanskje medisinen, og bruke en time eller to på hyggelig, beroligende og kanskje søvndyssende samtaler.

Det er i drifts- og vedlikeholdssammenheng derfor nødvendig å utvikle et tillitsbasert kontraktsregime der overordnete funksjonsbeskrivelser, altså hvilket resultat som forutsettes levert, erstatter detaljbeskrivelser. Gitt kostnadene og kompleksiteten i utformingen av FDV-beskrivelsene, åpner dette for en vurdering av gjenopprettelse av et parkvesen med fast ansatte gartnere. Oslo kommune har i budsjett for 2023 vedtatt å gjeninnføre kommunale renholdere fordi disse anses som «en av de mest samfunnskritiske tjenestene vi har». I forrige periode gjeninnførte Oslo kommunalt ansatte vaktmestre med samme argumentasjon. Det er betimelig å peke på at parkgartnere, gitt det fokus som er lagt på trær og parkers ØSS (økosystemtjenester), på lik linje må anses som en samfunnskritisk tjeneste.

Kart eller terreng Del 6 – Mottagerkompetanse

For en gartner er det besværlig å lese forskning som i bredde påpeker at brukere av grøntområder oppsøker disse i første rekke for å være sammen med/betrakte andre mennesker. Gartneriske herligheter ses på som en hyggelig ramme, men det er altså ikke derfor besøkende oppsøker resultatene av gartnerarbeidene. Folk søker altså flokken, ikke blomstene.

Allmenn mottagerkompetanse preges av «plant blindness», altså at plantelivet ikke oppfattes/fortolkes/forstås som noe annet en «noe grønne greier», og skiller kun mellom tre, busk, blomst, gress og mose. Forskningen påpeker det paradoksale i at mens en hver kan skille mellom en spurv og en måke, og gjerne også mellom en skjære og en kråke, kan hen ikke skille mellom en lønn og en hassel. Aristoteles hierarki der mennesker og dyr/fugler tilhører en annen verden enn planter, kan være én forklaringsmodell for «plant blindness». En annen forklaring kan være kulturbetinget. Uansett årsakssammenheng kan aldri bestiller-/utføreroppgavene lykkes om mottagerkompetansen mangler, all den tid produktet som leveres offentligheten står for fritt bruk 24/7/365. Noe annet kan heller ikke være hensikten med byens grønne omgivelser. 

Norsk park- og hagekultur er i europeisk sammenheng ung. Norge har i liten grad har vært belemret med det adelskapet som driverne bak utviklingen av europeisk park- og hagekultur. Klimaforholdene i det frosne nord er selvfølgelig også her et vesentlig moment. Satt på spissen: Mens Versailles ble bygd, dyrket folk knapt kål i Norge.  

Europeisk parker og gateløp kranset av trær med røtter tilbake til 1700-tallet, bærer en langt lengre kulturhistorie enn den norske. Parker forutsetter urbanitet. Mens Oslo var en puslete landsby med 13 000 innbyggere i 1814 uten parker og grøntstrukturer, var eksempelvis Londons befolkning på samme tid 1,6 millioner med parker og grøntstrukturer. Ut over Slottsparken var det lite annet av parkkultur å fryde seg over i hovedstaden midt på 1800-tallet. Siden ble det annerledes. Den mest kraftfulle pådriveren i den sammenheng var Oslos første bygartner Marius Røhne i perioden 1916 – 1948. Mer om ham om litt. Den europeiske parkkulturen er altså i større grad enn i Norge/Oslo nedfelt i befolkningenes bevissthet. Oslos parkkultur er som nevnt over ung, og kan endog forstås som umoden. Dette nedfelt i hverdagen, innebærer at befolkningen for en stor del, og ganske uforskyldt, preges av adferd som overgår park- og grøntarealenes tåleevne. Når for store deler av befolkningen, slik beskrevet over, i tillegg preges av «plant blindnes», sier det seg selv at vedlikehold og drift kompliseres. Jeg iler nå øyeblikkelig til, og understreker at dette ikke gjelder flertallet! Problemet i en by med omland med knappe én million mennesker, er at fåtallet er mange. Oppgaven må derfor bli å «oppdra» brukerne til forståelsesfull adferd, altså bygge opp en mer moden parkkultur blant brukerne. Spørsmålet må således bli: Hvordan?

Ærverdige bygartner Marius Røhne, det første av sitt slag i Oslo, formulerte i 1916 i sitt manifest «Grønn bok» et uhyre enkelt metodeverk:

 

Oslos første bygartner Marius Røhne (1883- 1966) er arkitekten bak hovedstadens parkstruktur (Ukjent fotograf/Oslo museum)

«Det det kommer an på, er at anleggene blir riktig utformet, fagmessig utført og passet slik at de ødeleggende krefter ikke slipper til før anleggene ved sitt vakre utseende beskytter seg selv».

Senere års erfaringer fra blant annet Slottsparken og lignende anlegg andre steds hen, har vist at bygartner Røhne hadde rett. Tenkningen og metoden bryter «plant blindness» og bidrar til en mer moden parkkultur blant brukerne. Svaret på Kartleggingsmandatets spørsmål «hvordan?» er at det vakre vekker varsomhet. Persepsjonmessig vil en gjennomsnitlig parkbruker anno 2022 ikke forstå en «ammeskog» som vakker dersom den ikke tilføres elementer som fortolkes som park og vica versa.

Kart eller terreng Del 7 – Forskning og erfaring

Forskning på urban fauna i kaldtempererte klimasoner er marginal, noe som for så vidt preger hele forskningsfeltet, som i det alt vesentligste er knyttet til rurale strøk. Endring av klima forenkler ikke denne problemstillingen, like lite som økende immigrasjon til urbane strøk med tilhørende fortetting. Som tidligere påpekt finnes også få erfaringsbaserte rapporter fra storstilte treplantinger i urbane strøk omkring i vår raskt forandrende klimasone. Det sier seg selv at klima, tilvekstbetingelser, hvordan samfunnet er organisert, økonomi m.v. i sydlig strøk avgrenser både forskningens og det erfaringsbaserte materialets relevans for oss. Dette betyr på ingen måte at forsknings-eller erfaringsbaserte resultatene ikke bærer adekvate resultater med enkelte overføringsverdier. 

Treplantingsaksjoner lignende Oslos skjer nærmest over alt. Ikke alle er nevneverdig vellykkete

Forskning og erfaring bak prosjektene tilhørende «The One Million Program», blant annet New York, Los Angeles, San Fransisco, Boston, Denver, Shanghai, London, Ontario og Amherst er vel kjente. Det vil føre for langt her å trekke fram alle sider ved erfaringsmateriale derfra. Det kan være verdt å nevne at flere lignende prosjekter rundt om i verden møtes av til dels sterkt kritiske røster, som peker på at fokus på nyplanting går på bekostning av drift, vedlikehold og pleie av den eldre eksisterende bytrebestanden.

Det bør knyttes oppmerksomhet til treplantingstiltakene i Umeå, Sverige (kyststrøk ved Bottenvika i breddegrad som Trondheim) og Trälleborgskogen i Växsjö, Sverige (innlandsstrøk med breddegrad som Århus). Det finnes flere svenske eksempler. Samtlige er fra sydlige strøk i breddegrad omkring København. Erfaringer hentet fra «Grey to Green»-prosjektet i Sheffield, England er også noe som bør ses nærmere på, men igjen et eksempel fra en annen klimasone. Planverket for og erfaringsinnhenting fra anlegning av skog på Fornebu (Nansenparken/Bjørbekk& Lindheim) bør være gjenstand for nøye analyse, og da også drifts- og brukererfaringer. Ofte er det uventete forhold som oppstår. For Nansensparkens vedkommende er det noe så prosaisk som gåsemøkk som i sterk grad reduserer rekreasjonsverdiene. I andre anlagte grøntområder er hærverk en uventet problemstilling, opplevd utrygghet i for tette/høye plantinger i høstmørket en annen, og de mest grimme erfaringene med vold og voldtekt som gjør at det nyanlagte grøntområdet ikke oppleves som attraktivt.

Det er ønskelig med kapasitet til å se nærmere på erfaringer etter gjennomførte «amme-/lommeskog»-plantinger i 2020-2022. Erfaringsmaterialet derfra vil bidra til å gå videre mot arealer av minimum 5000 kvm størrelse, som kan egne seg som fullskala forskningsprosjekter i 2025-2026. Til dette kan det muligens søkes midler, hvilket i så fall gitt, forsterker prosjektets verdi i mange ulike henseende. Det kan i den sammenheng være naturlig å tenke seg at valgt areal tilhører UiO/Naturhistorisk museum/Botanisk hage. Et areal som kan utmerke seg er skråningen med klippet gras framfor Kjemisk fakultet/øst før Apalveien ved Marienlyst, som UiO i tidligere år har driftet som langgress-/eng. Dersom dette arealet velges, vil en i tillegg kunne imøtekomme betenkningen omkring tiltak orientert vest i Oslo, som vil kunne inkludere «Jobb for ungdom» også der.

Kart eller terreng Del 8 – What the SWOT?

SWOT-analyser (Styrker – Strength, svakheter – Weekness, muligheter – Opportunities og trusler  – Threats) er et vel kjent instrument for å avkle et prosjekts ulike sider. Gitt innledende grunnlagselementer drøftet i dette notatet, syntes følgende foreløpig klart med hensyn til ulike treplantingstiltak:

Styrker: Park- og anleggsgartnerfaget som leverandør av tjenester har årelang erfaring med treplanting under de mest ekstreme forhold i urbane strøk. Det ligger årelang, åpent publisert erfaringsutveksling bak metodevalg for anleggstekniske løsninger for planting, logistikkmessige forhold, valg av jordtyper-/strukturer, slekts-/artsutvalg, vanningsmetodikk, drift m.v., som underbygges av bredspektret forskning nasjonalt og internasjonalt. Treplantinger av denne type er kjent og verdsettes av brukere/befolkning.

Svakheter: Fagmiljøene innen park- og anleggsgartnerbransjen mangler erfaring med anlegning av naturhermende beplantinger som «ammeskog» i tett urban kontekst. Forskningen og erfaringsmaterialet er også sparsomt. Fagmiljøene i FDV-sektoren i bransjen er dyktige, men få. Bedriftene utfører sine oppdrag innenfor rigide beskrivelser som ikke kan fange opp uforutsette hendelser som faktureres som tilleggsarbeider. Summen av dette er uforholdsmessig kostbart. Naturhermende plantinger i urbane strøk er relativt sett ukjent i befolkningen.

Muligheter: Gitt «svakheter» byr prosjektene som vurderes for gjennomføring på en betydelig grad av kompetanseutvikling, som må anses som sentrale i ivaretakelsen og videreutviklingen av byfaunaen. Prosjektene bør innenfor rammer av ROS-analyser således gis høy prioritet. 

Trusler: Prosjektet 100 000-trær står og faller på at barnebarna våre som sitter igjen med hva vi gjorde, kommer til å nikke på hodet og si: Forfedrene våre var sannelig kløktige. Fordi den jevne mann og kvinne nødvendigvis ikke har kompetanse til å se at tiltakene som gjennomføres i dag gjøres med sikte på hvilke verdier disse er tenkt å oppfylle om noen tiår, kan tiltakene bli møtt med uhensiktsmessig motstand. Dersom gjennomførte prosjekter ikke understøttes av robuste, langsiktige driftsmodeller, står en i fare for å etablere tiltak som etter få år vil framstå som skampletter.

Oslo trenger ikke flere treplantingstiltak som ender som dette ved Norges Bank.

Kart eller terreng Del 9 – Fysisk kartlegging

I henhold til mandatet gitt for denne oppgaven («Hva må til, hvor og hvordan? Belys metode og areal».) griper rapporten innledningsvis tak i «hva må til?» Dette fortolket i perspektivet av hva må til for å sikre at treplantingsprosjektet lykkes innenfor rammen av det som i dette drøftingsnotatet er beskrevet som «uten å skule til antallet 100 000, men til klima- og miljøeffekten av 100 000 trær». Det har i den forbindelse vært nyttig å gjøre seg kjent med referatet fra «Treverkstedet» 28. august 2019, som Byrådsavdelingen for byutvikling bestilte forsommeren 2019: «Bevaring av eksisterende, vitale trær er ekstra viktig i sentrum. Det er langt fra gitt at nye trær vokser seg store i sentrum. De som har klart det bør i utgangspunktet bevares.»  

Og fra samme referat: «Alt starter med undergrunnen. Vi må [derfor] starte med det som ligger i bakken for å kunne planlegge for trær helt fra begynnelsen av. Det finnes foreløpig ikke en sammenstilling hvor man kan finne ut av alt som er samlet under bakkeplan. Denne kartleggingen må på plass, og når dette er på plass kan en slik kartlegging danne grunnlag for en analyse av hvor vi har plass til trær. Det må også kartlegges hva kostnadene ved å flytte installasjoner som ligger under bakken for å kunne plante trær, og dette bør veies opp mot gevinsten byen får ved treplanting, altså en form for kost-/nytteanalyse (for eksempel gjennom å etablere felles infrastrukturtuneller under bakken nå gater skal oppgraderes permanent). Når det gjelder en kostnadskartlegging er det ikke bare tale om den estetiske verdien trær kan gi, men også gevinster ved overvannshåndtering og lignende (….). At kommunen har et fullstendig undergrunnskart på plass er også viktig, som saksbehandlere får tilgang til. Dette har vi per i dag ikke. Et slikt kart må utarbeides slik at det er lettere å kartlegge hvor det er mulig å plante trær, hvor det er lett å plante trær og hvor det vil være kostbart å plante trær. Arbeidet bør ta utgangspunkt i kartlegginger av undergrunnen og behov for overvannshåndtering for rask og kostnadseffektiv gjennomføring (…)

Det syntes åpenbart at denne bestillingen snarest bør imøtekommes.

Kart eller terreng Del 10 – Syke trær

Oslos storkronete trebestand er relativt sett artsfattig, med hovedvekt på lind, alm, lønn, ask, bjerk, hestekastanje og bøk. Den eldre trebestanden stammer for en stor del fra få planteskoler og dermed genetisk sett med lav diversitet. Det sier seg selv at et smalt arts-/genetisk utvalg er sårbart for ulike former av plantesykdommer. Almesyke er et godt eksempel på dette. 

Internasjonale skog- og parkforvaltinger publiserer stadig nye og skremmende funn, som billeangrep på ask, askeskuddsyke, kastanjekreft , phytophthora, furuvednematode, samt ulike varianter av soppsykdommer. Det kan ikke sås tvil om at klimaendringene betyr at livs- og formeringsgrunnlaget for ytterligere plantesykdommer ukjente for norsk fauna vil øke. Innvandring av ukjente plantesykdommer kan avgrenses med skjermende tiltak som importkontroll, men fakta er  dessverre sørgelig: Innvandringen er ustoppelig. Ulike botemidler kan kun spre smittefaren over tid. Svaret fagmiljøene kan gi på denne utfordringen, er økt diversitet, både i slekts-/artsutvalg og i genetisk opphav. Slik vi alltid noe klare seg. Med tid vil det også med rimelig grad av sikkerhet oppstå naturlige resistente kloner som en har sett ift. almesyke.

Phytophthora, finnes spredd mer eller mindre over alt i Sverige. Det er altså bare et tidsspørsmål før spredningen krysser grensene. Sykdommen har infisert Oslo kommunes planteskole i Sørkedalen. En står dermed overfor et etisk spørsmål: Siden sykdommen uungåelig rykker inn, kan en ikke da like gjerne bruke trærne fra Sørkedalen?

Dronning Eufemias gate

En evaluering utført i 2019 av den omfattende treplantingen i Dronning Euphemias gate fra 2014/2015 gir svært gode tilbakemeldinger på hvilke treslag som bør vurderes. Det bør også utarbeides en oversikt over treslag tilhørende mellomsjiktet, altså trær med voksen størrelse under ti meter. Generelt sett er Oslos bestand av mellomsjikt-trær relativt marginal. Samtidig er det store arealer tilgjengelig for den type vegetasjonsvalg. 

Kart eller terreng Del 11 – Tilstandsgrader

Som innledende norm for den fysiske kartleggingen, bør det legges vekt på hvilke betingelser arealene byr på sett fra trærnes perspektiv. En nyttig modell som bør vurderes er «Tilstandsgradsvurderinger» da dette er et kjent begrep, dog ikke i konteksten «trær», men relatert til tekniske vurderinger av bygningsmasser (med unntak av geologiske forhold som skred- og flomfare). Tilstandgradsvurderingen kan følge samme skala som for NS 3600, altså:

• TG3 – fare for umiddelbar svikt, store avvik,
• TG2 – vesentlige avvik
• TG1 – mindre eller moderate avvik
• TG0 – ingen avvik

Satt i konteksten «egnethet for treplanting», kan «avvik» erstattes med kombinasjon av «egnethet» og «bonitet»/«kapillaritet» (vekstbetingelser/tilgang på grunnvann/vannhusholdning). Slik sett kan tabellen/verktøyet for arealet se slik ut:

• TG3 – uegnet, ingen kapillaritet (feks. gategrunn).
• TG 2 – dårlig egnet, forurenset grunn/manglende kapillaritet (feks. rivningstomt).
• TG1 – egnet, tilfredstillende bonitet og kapillaritet (feks. veikant)
• TG0 – godt egnet, god bonitet og kapillaritet (feks. parkgrunn)

Begrepsbruken/avgrensningene gitt her bør selvfølgelig være gjenstand for drøftinger. 

Tabellen/verktøyet kan benyttes både instrumentelt in situ og/eller ved vurdering av innkomne forslag til arealer i tilgjengelige kartverk. Muligens kan tabellen/verktøyet også danne grunnlag for algoritmer som kan identifisere og klassifisere arealer etter tilstandsgradene? Algoritmene kunne også avgrense sammenhengende arealer med en minimumsbredde og minimumsareal, ta ut arealer som er asfalterte og sile ut disse med kriterier fra eiendomsregisteret. Dette er noe som anbefales drøftet med Geodata. I denne sammenheng nevnes kartgrunnlaget (MCDA- GEE App) utarbeidet av NINA (Barton/Cimburova, 2020) for grønne tak. Denne indikerer at de grønne korridorene fra byplansjef Harald Hals og bygartner Marius Røhnes sin tid, er sterkt svekket.

Kart eller terreng Del 12 – Oppmerksomhet

Uansett over nevnte begrensninger sier det seg selv at prosjektet 100 000 trær lever eller dør med offentlighetens oppmerksomhet som drivstoff. En logisk konsekvens er at jo mer synlig valgte tiltak er, jo større grunn er det å forvente offentlighetens oppmerksomhet, og vica versa. Det kan ei heller underslås at desto større offentlig oppmerksomhet tiltakene får eller gis, desto større grunn til å tro at prosjektet sikres økonomisk handlingsrom, uavhengig av hvilken politisk ledelse som rår. Følgelig kan en slutte at jo sterkere prosjektet er faglig forankret, jo vanskeligere er det å terminere det.

Sett i dette perspektivet, bør altså tiltak som maksimerer OTS («Opportunitees To See») prioriteres. OTS er en «gammeldags» analysemodell hvor effekten av kanalbruk (før SoMe) for reklamekampanjer som plakater på bussholdeplasser, helsides avisannonser, kinoreklame m.v. ble veiet opp mot hverandre. Produktet som kampanjen skulle promotere/selge, avgjorde ikke bare hvilke kanaler som ble valgt, men også hvor, til hvem og til hvilken tid. Sterkt forenklet bruker du neppe buss-skurplakater ved juletider for den nyeste Jaguaren til fem millioner kroner i området Ammerud, like lite som du bruker helsider i Aftenposten for å promovere superbillige turer med danskebåten etter skoleferien er over. 

Gitt at vi står overfor en valgår i september 2023, bør kartleggingen derfor i første omgang av tids- og OTS-hensyn være av strategisk og proaktiv karakter. Dette begrunnes med at 100 000-prosjektet med proaktive valg unngår tidsforbruk i tilstandsgradsanalyser fra forslagsstillere, og stiller seg således i posisjon til å gjennomføre tiltakene raskt. Dette betyr ikke at innbygger-/bydel-/etatshenvendelsene på noen som helst måte skal nedprioriteres, men snarere imøtekommes, kartlegges og gjennomføres, alternativt avvises forklart ift. tilstandsgrader. Slike tiltak bør gitt over nevne argumentasjon ikke være for tids- og ressurskrevende i 2023. Målt opp mot det en kan kalle «politisk gevinst», bør følgende refleksjon formidles:

• Skjermende plantinger i dryppsonen under aldrende trær, øker deres livslengde og deres økosystemtjeneste dramatisk, hvor overvannshåndtering står sentralt.
• Skjermende plantinger innenfor dryppsonen byr på økosystemtjenester minst tilsvarende trekronen
• Plantingene reduserer  drift av plen med dieseldrevne gressklippere i betydelig grad
• Plantingene byr på betydelig økning i botaniske diversitet og livsgrunnlag for pollinerende insekter
• Plantingenes blomsterrikdom, duft og variasjon vekker oppmerksomhet = politisk gevinst.

Satt på spissen finnes, sett i et kost-/nytteperspektiv, ingen kanal med større potensiale som positivt, miljø- og klimamessig omdømmeskapende tiltak enn blomstrende plantinger i det offentlige miljø. En referanse her er Enköping

Det bør av strategiske hensyn vurderes om fokus i større grad bør rettes mot Oslo vest snarere enn Oslo øst, som gjennom mange år har vært høyt prioritert (eks. Groruddalsatsingen). Det pekes i den sammenheng på at selv om sjokkerende hendelser fra indre Oslo og videre østover, er eksempelvis narkotikarelaterte utfordringer blant ungdom større i Oslo vest enn i Oslo øst. Ensomhetsproblematikk, vold i nære relasjoner og selvmord er statistisk sett er like store. Spørsmål som derfor bør være sentrale er blant andre: 

• Hvilke arealer gir maksimert OTS? 
• Hvilke av disse tilhører eiere en kan forvente positiv respons fra? 
• Hvilke begrensinger av logistikkmessig karakter byr arealene på? 
• Hva er levekårsbetingelsene for trær i de utvalgte områdene? 
• Hvem finansierer hva?

Kart eller terreng Del 13 – Faseplan

Det passerer trolig mer enn 100 000 biler hver dag langs Frognerstranda. En treplanting her vil vekke nyttig oppmerksomhet.

I henhold til mandatet gitt for denne oppgaven («Hva må til, hvor og hvordan? Belys metode og areal») gis det ikke rom for å svare ut «når». Det kan likevel være på sin plass å reflektere over rekkefølgen av ulike tiltak, altså en faseplan bygget på svarene fra SWOT-analysen over. En ROS-analyse (Risiko og Sårbarhet) peker på at tiltak med lavest mulig risiko både ved anleggelse og sårbarhet ift. drift koblet til maksimert OTS, vil være å foretrekke i innledende fase (Fase 1). Det er derfor naturlig at treplantingsprosjektet inntar høy proaktiv rolle. Erfaringsgrunnlag fra småskalforsøk med høyere risiko og sårbarhet gjennomført i Fase 1, vil siden danne grunnlag for å skalere disse opp mot høy OTS-grad, og dermed Fase 2 og senere.

Det er naturlig å anta at et eierforhold knyttet til eksempelvis Statens Vegvesen eller private grunneiere vil innebære en mer krevende prosess enn om eieren er Oslo kommune. Eierforholdet innvirker derfor på faseplanen. Høyest mulig grad av brukermedvirkning og innbyggerhenvendelser, der prosjektet inntar en lav proaktiv rolle, skal der det er mulig implementeres i alle tiltaksvalg. All den tid de proaktivt initierte prosjektene skjer innenfor kjente og beskrivbare fagrammer, frigjøres kapasitet til å forske dypere i erfaringsmaterialet rundt «hybride ammeskog»-plantinger. Dette innebærer naturlig nok en analytisk tilnærming til resultatene av det som er gjennomført i 2021 og 2022, herunder driftserfaringer og brukerrespons. Erfaringsmaterialet derfra vil bidra til at frigjort kapasitet kan nyttes til å identifisere ett eller flere arealer innenfor en ramme av eksempelvis minimum 5000 kvm, som kan egne seg som fullskala forskningsprosjekter. Til dette kan det muligens søkes midler, hvilket i så fall gitt, forsterker prosjektets verdi i mange ulike henseende. Det er åpenbart at at kommunikasjonsstrategiene, kanalvalg m.v. bør knyttes nært til faseplanens prioriteringer og mål.

Kart eller terreng Del 14 – Oppsummert

100 000-trær-prosjektets tilnærmete motto: «Vi skal plante trær i hodet, i hjerte og i bakken», setter ambisiøse rammer for prosjektet. Ordene betyr ikke nødvendigvis reell planting av 100 000 trær, men like meget en ambisjon om å løfte bytrærnes roller høyere opp i byens befolknings bevissthet. Denne ambisjonen er nærmest en overveldende vakker idé og godt samstemmende med byøkologiske prinsipper. Trær er ordløse, langsomme og sårbare organismer som krever fremoverlente talsmenn og – kvinner, men 100 000 trær-prosjektet mangler nødvendig forsknings- og erfaringsbasert faglig fundament. Det bør i denne sammenheng knyttes oppmerksomhet til Bloomberg-journalistene Feargus O’Sullivan og Linda Poon. som i 2021 ettergikk en lang rekke lignende treplantingstiltak som Oslo-prosjektet i artikkelen «The darker side of Tree-planting pledge». Funnene deres er ikke oppløftende. Det påpekes her at Bloomberg-artikkelen ikke er et enestående funn i kartleggingen.

Prosjektets hovedsaklige metodeverk for å nå de store antallene (30 000 i året), kan forstås i konteksten av «å plante naturlig skog». Kan vi det? Kan vi bygge natur? Spørsmålet kan med sikkerhet besvares med langt mer dypereliggende moralfilosofiske betraktninger enn hva en gartner kan forventes å kunne. Gartnere ivaretar urban fauna som i parker, og i korridorene som binder parkene sammen i et nettverk («WPW» – Wide Park Web). For Oslos vedkommende, etter byplansjef Harald Hals fremsynte idéer i boken «Christiania til Stor-Oslo – et forslag til generalplan for Oslo» (1929), og hans samarbeid med bygartner Marius Røhnes, knyttes parkene til marka gjennom grønne korridorer, og videre forbi denne ut til restene av den boreale urskogen.Det er en overveldende tanke at Oslos parker henger sammen med klodens største urskogsbelte, biomet som strekker seg fra Kanadas østkyst, følger Lars Monsens led tvers over det nordamerikanske kontinentet, smetter over Beringstredet, blir til den tette barskogtaigaen gjennom det nordlige eurasia, ender hos oss og knytter seg til Oslos parker. Hvilken idé!

Et ikke klart definert sted i disse korridorene, eller kall de heller gjerne «motorveier for urbant artsmangfold», ender gartnerens oppgave, mens naturforvalteren overtar. Parker og urbane grøntområder, ei heller i Oslo, kan følgelig ikke regnes som natur i ordets rette forstand. Parker og grøntområder tilhører det urbane, det dyrkete i større eller mindre grad, og derfor uttrykk for kultur der gartnere inngår i en symbiotisk relasjon. Uten gartnere vender parken og grøntområdene med tiden uungåelig tilbake til natur. Gartnere er følgelig kulturarbeidere, og kan hevde at bare naturen kan bygge natur. Alt annet er hybris.

Svaret på spørsmålet «kan vi bygge natur» er altså «neppe». Parker og grøntområder i urbane strøk er uttrykk for kultur. Gartnere og arkitekter kan følgelig herme natur. Med tillagte relevante skjøtselsrutiner kan slike arealer transformeres til natur. Den prosessen ligger ikke i hendene til gartnere, men i perspektivet av seleksjon over tid. I en samtid med skremmende tap av naturmangfold og et stadig iltrere klima, søker park- og landskapsfaget anno 2020 seg i økende grad mot naturhermende metoder. Det er mye igjen å lære. Et rådende mantra i gartnermiljøet står støtt: 

Framtiden vil nådeløst dømme nåtiden om vi gjentar fortidens feil.

Sett i et byøkologisk perspektiv, kan måltallet 100 000 trær anses for å være kontraproduktivt, fordi en i søket etter å oppnå måltallet, står i fare for å velge vekk smartere løsninger. Altså kan måltall utløse en form for selvsensur. Mens resultatet av tiltak (feks. hundre tusen trær plantet av tre tusen ungdommer) lar seg tallfeste, kan ikke effekten av tiltakene festes til tall med verdi for byøkologisk tilstandsvurdering. Til det er byøkologien for kompleks sammensatt. Eksempelvis vil systematiske tiltak for å forbedre, forlenge og fornye eksisterende trebestand i byen ved ulike metodevalg, sikre deres leveranser av økosystemtjenester med mange tiår. Nyplantingene vil ikke levere tilsvarende effekt før de er vel voksne om noe tiår. Det har vi ikke tid til å vente på. Måltallet 100 000 er således en politisk nøtt som krever kløkt for å knekke.

Avslutningsvis kan det være greit å nevne fra et opprop til naturtoppmøtet COP15 Montreal desember 2022:

«Protect the best. Improve the rest. Farm for the future.»