Jeg bakser av og til med litt for velutviklet fantasi. Når den bobler av gårde ganske på egenhånd, ender jeg oftest i mye jeg ikke ante var mulig. Noen ganger tar den med meg til steder jeg helst ikke vil vite om, og aller helst prøver å glemme så fort jeg kan. Oftest er de akrobatiske tankesprangen ustyrtelig morsomme. Men altså ikke denne gangen. Jeg ble rett og slett redd. Livredd.
Alt jeg driver med, både faglig sett med alskens grønne greier, og i fritiden nær himmelen i paraglider, ned snødekkete fjell på snowboard eller fiskesulten langs en elv med stang i hånda, er nært og ubrytelig knyttet til klima og naturgitte forhold. Av og til innbiller jeg meg at jeg har et større snev av urmennneske i meg en enkelte andre. Alt det jeg driver med er bygget på naturlige fundamenter. Og naturen er fundamentalt stabil. Trær vokser oppover. Fisk svømmer sjeldent i lufta. Det er vanskelig å fly under vann.
Men nå blåser så ofte feil vei. Fremherskende vindretning er ikke fremherskende lenger. Det blåser hatter og høy fra alle kanter. Trær som etter hundrevis av år har lært seg hvor vinden kommer fra, og brettet ut digre rotnett som støtte, velter som pinnespill i motsatte vinder. På kontinentet ramler hele alléer om kull i gale vinder. Det er for varmt også. Planter som overhode ikke skulle ha vært her, spirer som pokker i marka. Jeg har funnet velvoksne bøketrær i tre hundre meters høyde dypt inne i marka. Glupske, sleipe, krypende, flyvende og kravlende småudyr fra sydlige strøk gnasker i vei i hager hele året. Hvorfor fanden fryser de ikke ihjel som før? Det er sjeldent is på elva mi lenger. Bunnvegetasjonen gror som ville pokker. Alt setter seg fast. Mister jeg flere kroker nå, blir elva metallforgifta.
Jeg stopper nå. Det er dårlig gjort å skremme andre med det du selv ble skremt av. Om jeg gjorde det, ber jeg om unnskyldning. Det var ikke meningen. Jeg sov bare så inmari dårlig i natt, og det hjelper alltid å skrive vekk vondt i tankene. Jeg føler meg mye bedre nå. Takk for at du leste hit. Neste søndag skal jeg ta deg med til helt andre steder. Jeg lover det. Helt sikkert.
(Tidligere publisert i Dagbladet Søndag)