Ornitologene hevder fugler er klimakrisens førstevarslere. De peker på endrete trekktider der ender ploger sydvendt i juli mens forfrosne, forvirrete hjemvendte svaner sulter på stålis på elver og vann. De viser til innvandring av spraglete, fremmede fuglearter og andre som stikker herfra. Kvitringen fra bytrærne er ikke lekne toner, men fuglebrøl: Klima endres, skvatrer de fjærkledde. Sier ornitologene.

Insektforskerne mener småkryp er snarere varslerne, og spør: Hva annet er iberiske mordersnegler enn klimaflyktinger? Og arrige, innflytta marihønebeist som fråtser i fredelige fetteres bol? Eller hollandske biller som borer i alm og forlater trærne som peisved? Portugisiske rundormer som tar knekken på furu? Monsterveps sydfra, fem ganger større enn humler, som beiter på bier? Ulvebier som jakter på honningbier? Møll som eter kastanjene i Bygdøy allé? Insektforskerne vifter med armene som en gjeng martin kolberger, og gjentar som ham: Klimaendringer. Klimaendringer. Klimaendringer! Sier insektforskerne.

Som de fleste med naturfag i bunnen, bekymres også vi gartnere av klima, og mener selvfølgelig at plantene vi steller med, vegetasjonen i urbane jungler, er klimakrisens førstevarslere, ikke fra globalt perspektiv, men på lokalplanet. Byene er varmere, fuktigere og tynges av kraftigere doser eksos og støv og skumlere flyktige luftpartikler enn i naturen utenfor byenes grenser. Men til forskjell fra fugle- og insektfolket, teller vi ikke, måler ikke eller regner eller tegner kurver og søyler og tall og statistikk. Vi tilpasser oss. Vi dropper det som dør ut og planter slikt som orker byens kvelende byrder, og samtidig varmere, våtere, villere vær. Vi fikser fram planter som tåler hva det skal være. Vi leter og finner og poder og krysser og spleiser og ordner alt slik at det holder seg grønt. Og vi sliter med jukset mens vi sminker byene dampende grønne og frykter det verste: At den urbane jungel blir et bedrag. For hva skjer så den dagen flertallet våkner, bremser opp forbruk, rydder opp søpla og lufta blir ren? Vil parkene fylt av tilpassa planter tåle ren luft?

Den urbane jungels særegenheter kan særlig studeres i Central Park. 3300 mål menneskeskapt natur klemt inne i 150 år bak himmelstrebende betong. Skarpt atskilt fra naturen er parken blitt en særegen, urban boiotop med urbant tilpassa vegetasjon, insekter, fugler og ekorn. Og gartnernes største bekymring for parken? At innvandra arter fra naturen lang vekke skulle flytte til parken. Det tåler den neppe. Gartnerne fartet tre ganger daglig i jeep på jakt etter fiender. Det slo meg etter den første studieturen dit på 1980-tallet at den urbane jungelen i New York kanskje er invers natur?

Central Park. Selfie. Shadow

Da jeg vendte hjem til Oslo møtte jeg følgende i byen: En professor fra Ås, som i dag ikke er landbrukshøyskole, men universitet for miljø- og biovitenskap (NMBU), var i gang med innsamling av kastanjenøtter fra trær i Bygdøy allé som trivdes med saltsøl, eksosstøv og søppel i gaten. Han ville dyrke fram blomstrende kastanjer som kunne besynges og bejubles tross gatemiljøet terrorvelde. Jeg varsla, for det er neppe trærne det er noe galt med, er det vel? Er det ikke gaten, bilene, lufta, veisalt og miljøet som burde endres? Juks og bedrag, varslet jeg og fikk krystallklar beskjed fra professoren om å klappe igjen. Byen skal holdes grønn.

Manhattan og Oslos allegate vekket noen tanker den våren. Om byens miljø dreper vegetasjonen, bør den ikke så få dø ut? Bør ikke den urbane jungel varsle om at noe er galt? Eller skal vi gartnere skifte byens dødende trær og planter som var de blomsterbuketter?

Byenes klima er utvilsomt de beste eksempler, nærmest som fullskalamodeller på hvordan det kanskje blir når været blir varmere og våtere og villere. Eller kanskje kaldere og tørrere, som enkelte mener? Jeg vet ikke hvordan det går. Men jeg vet at det damper fukt fra asfalt og betong. Jeg vet at luftlag over byen fengsler avgassene inne. Jeg vet at byer som Mexico, Athen, Dehli, Cairo, Tokyo, New York, London, Paris, Milano og Oslo kveles av møkkete luft. Og jeg vet at vi gartnere tilpasser den urbane jungel så den holder seg grønn i gasskamrene.

 Mange av oss strever med rollen som botanikkens sosialdarwinistiske soldater på tokt i urbane jungelstrøk, velge vekk det som kveles og plante slikt grønt som tåler det meste. Vi har levd med dilemma som botanikkens rasister i hundrer av år. Jeg undrer meg på om vi tok fri i morgen, ville byens jungler gråne og dø? Neppe. Darwin gjelder. Seleksjonen fortsetter. The fittest survives! Det tar bare noen hundre av år. Det har vi ikke tid til, så vi gartner tar åket fatt og finner nok på noe. Vær trygg. 

For noe tid tilbake oppdaget jeg seks trær av slekten Ginkgo biloba i Hiroshima. De lot seg ikke merke med bomben og spirer og trives som før den kremerte titusener på sekunder. Japanerne kaller dem «Hibakujumoku» (overlevelsestrær 被爆樹木). Jeg dro dit, fant et av dem utenfor et tempel og tenkte: Kanskje skulle jeg ta med en stikling hjem? Bare sånn for all sikkerhet skyld? 

Tor Smaaland

Motta nyhetsbrev fra Små Landskap AS

Heia! Jeg heter Tor Smaaland. Her deler jeg betraktinger om byens uterom like meget som den private hagesfæren ganske enkelt fordi parker og hager er to sider av samme sak.

 

 

Takk for at du ønsker å motta nyhetsbrevet fra Små Landskap! Du har nå mottatt en mail der du må bekrefte påmeldingen.