Atter en vår blomstrer kastanjene i Bygdøy alle på trass. Trærne skulle vært peisved for årtier siden.
Det er ikke greit å være gatetre i byen. Stiller du deg på gatehjørnet, pisser alle bikkjer oppetter beina dine. Siden du ikke kan gå din vei, blir du stående kvalm og uggent pissoirestinkende med råtnende bark, halvkvalte røtter og visnende krone. Velger du andre steder i gatemiljøet, graver det ene kabel- eller rørvesenet etter det andre av føttene dine, mens vegvesenet hiver salt i sårene etterpå. Og når de har plaget deg ferdig, står bygartnere klare med motorsagbaserte slankeprogrammer selv den galeste Å-filmregissør aldri ville våger å filme. Jeg er sikker på at om gatetrær kunne gå, ville de for lengst ha stormet til skogs. Dessverre finnes slike trær bare i Tolkiens fantasiverdener.
Men av en eller annen uforståelig grunn går det ikke ille galt likevel. Kastanjealléen i Bygdøy allé er i så måte noe av et botanisk mirakel. Bare for ordens skyld først; det finnes ikke et eneste kastanjetre i Bygdøy allé. Allétrærne tilhører den fjerne kastanjeslektningen hestekastanje (Aesculus hippocastanum), som i motsetning til ekte kastanjer (Castanea sativa), trives i vårt klima. Hestekastanjer smaker gyselig for alle andre enn veldig sultne og dumme hester, og er faktisk ganske giftige for oss mennesker. Uansett slekt og art; sett i forhold til Bygdøy allé sine livsbetingelser slik den er, og nærmest slik de alltid har vært, skulle trærne for lengst vært stein døde peisved.
Trær flest klarer ikke å spise på egenhånd. For å spise seg mette, vokse og utvikle seg godt, inngår de et samarbeid med en særegen sopp (mychoriza) ved røttene. For at soppen skal dannes, kreves et generøst volum gourmetjord rik på flerfoldige mineralske og biologiske næringsstoffer. Trærne i Bygdøy allé sulter i noen trillebårlass møkk. Utenfor møkka møter røttene dau pukk. Men likevel; hvert år blomstrer trærne på nærmest mysterisk vis akkurat like ellevilt.
På solvarme dager drikker et velvoksent hestekastanjetre greit 400-500 liter vann i døgnet, og «svetter» ut 90% av vannet i form av vanndamp. Det er derfor virile trær er viktige for et kvelende bymiljø. Men det renner ingen bekk eller elv under Bygdøy allé. Hvor trærne henter vann fra i tørkeperiode vet de bare selv. Skulle bygartnere vannet alléen, ville det gått med omlag 100 000 liter vann, eller 10 lastebillass i døgnet. Det har gartnerne forståelig nok aldri forsøkt seg på. Men likevel blomstrer trærne.
Trær puster med bladene. Hestekastanjeblader er digre, hårete og ru. Noen særlig bedre festplass for partikler fra trafikkforurensing finnes knapt. Derfor planter bare sadistiske gartnere treslaget i heftige trafikkmiljøer. Bygdøy allé er en av Oslos mest eksospartikkelutsatte gateløp. Hestekastanjene skulle altså vært kvalt. Men neida! Den blomstrer på harde livet.
Hestekastanjer hater overivrige beskjæringsfantaster. Slikt råtner de av. Trærne i Bygdøy allé er klippet og frisert og kødda med i nærmest vandale proposjoner, først på 1930-tallet da naboskapet klagde over at de skygget så fælt for solen, siden i sekstiåra så de mest lignet treaktige kandelabere, og flere ganger på 80-tallet da naboskapet atter igjen klaget dem ned til overdimensjonerte bonsaier. Men blomstre gjorde de og fortsetter tilsynelatende ufortrødent med det.
Tar du nå med at hestekastanjer er blant de treslag som dårligst tåler vegsalt, skader i bark fra påkjørseler og bikkjepiss, men likevel blomstrer ufortrødent hver eneste forbannete vår, er bildet komplett: At kastanjene i Bygdøy allé har blomstret femti år før, og femti år etter at Jens Book-Jensen udødeliggjorde dem fra Chat Noir-scenen i 1950, er nærmest mirakuløst og burde skape dyp undring langt utenfor gartnerfaglige rekker. Kanskje det likevel er riktig Jan Erik Vold en gang skrev: Det er helt umulig, og jeg gir meg ikke?
