Alt var så mye bedre før. Den gangen puslet gartnerne rundt i bedene i parkene, nikket og smilte til tante Olga og fru Nielsen, reiste seg og slo av en hoderystende prat om lusenes herjinger og ungdommens frekkheter med obertpensjonist Bull. Den gangen tok gartnerne seg tid til mer enn plantene i parken. Den gangen før, altså da alt var så mye bedre enn nå, kjente alle gartneren og gartneren kjente alle. Alle passet seg varlig for å tråkke i bedene hans og flyttet seg høflig til siden når han kom trillende med trillebåren sin. Han var der alltid. Du kunne stole på dét, og kastet aldri søppelen andre steder enn i søppelspannet, for det var jo ikke hans søppel du hadde tatt med deg til parken, var det vel?

Man samtalte gjerne lenge over en kopp søndagskaffe og et varmt wienerbrød med eplemakron over hvor flink og tålmodig han alltid hadde vært i alle de åra han hadde stelt i parken. Alle beundret hans like kjærlige omgang med sarte sommerblomster som med gressklipperens eksosputrende motor. Fruene sendte nok de brunbarka hendene hans noen ekstra varme tanker, men det snakket man ikke om. Ikke den gangen. Man snakket aldri om slikt før.

Men det var før det. Nå er det ikke sånn lenger. Parken stelles på anbud av private nå. En dag ett firma, og til neste år et annet som var billigere med enda finere og sølvblankere logo på bilene sine. De feier gjennom parkene med spesialtrimmete gressklippere som går så fort at de kanskje burde hatt spoilere både foran og bak. Solbadere får med nød og neppe nappa til seg frotéhåndklærne før de ender like snuklippa som plenen. Her gjelder det å tjene penga fort. Sesongen er kort. Det gjelder å stå på. Få det unna. Bli ferdig med det, og feie avgårde til neste park. Ingen kjenner gartneren nå, og mange hiver engangsgrillen i rosebedet.

Ja, alt var så mye bedre før. Den gangen møtte fru Nilsen tante Olga og spiste wienerbrød med pensjonistmajor Bull i parken, og småprata løst om lusenes herjinger og blomstenes dufter og ungdommens frekkheter. De har slutta med det i parken.

(Tidligere publisert i Dagbladet Søndag)

Tor Smaaland

Motta nyhetsbrev fra Små Landskap AS

Heia! Jeg heter Tor Smaaland. Her deler jeg betraktinger om byens uterom like meget som den private hagesfæren ganske enkelt fordi parker og hager er to sider av samme sak.

 

 

Takk for at du ønsker å motta nyhetsbrevet fra Små Landskap! Du har nå mottatt en mail der du må bekrefte påmeldingen.