Da DUnknown-1onald Trump bygde sitt seksti-etasjers tårn på Manhattan, Trump Tower (1983) på 56th Street øst, ga han bort en liten del av eiendommen sin, og anla en offentlig park der. Slik tillot myndighetene ham å bygge tårnet tjue etasjer høyere. Det er der oppe helt øverst han bor. Tilhører det virkelig Trumps ideologi å bygge offentlige parker for folk flest her nede?

Trump Tower Pocket Park ble bygget på samme premiss som Manhattans første public pocket park, Paley Park (1967), tre kvartaler sør for Trumps lille lommepark: Gir du bort litt av eiendommen din, får du lov til å bygge høyere. Det var den legendariske CBS-grunnleggeren William S. Paley som først lanserte den fabelaktige pocket park-ideen. Manhattan er, med det selvfølgeligste unntak Central Park, ikke akkuret preget av parker. «Lommeparker» bryter opp bybetongen, tilhører smarte byer og skaper sosiale arenaer i nærmiljøet. Paley forslag var smart. Er det slik Trump også tenker?

Til forskjell fra Trump anla CBS-sjefen Paley sin lommepark der offentlige parker hører hjemme; på bakkeplan uten avvisende porter eller gjerder. Trumps pocket park ligger i tredje etasje. Du skal gjennom tunge, blankt messingbeslåtte svingdører bevoktet av tilsynelatende enda tyngre sikkerhetsvakter, opp tre rulletrapper gjennom et reklamefylt kjøpesenterlandskap preget av rød marmor og enda mer blankpusset messing før du endelig, gjennom en tung glassdør, er framme ved den offentlig parken – i tredje etasje. Da jeg besøkte den første gang i 1992 lignet den mest et kjempedigert boligblokkterrassebeist: Mange betongheller på gulvet og færre trær i kasser. Ingen kjæreste på benkene. Sultne planter. Vind. Skygge. Da jeg oppsøkte «parken» på nytt tjue år senere, virket den forlatt. Men Trump er jo hjemme! Det er her han bor.

Parker forteller mye om samfunnstrender og makthavere. Hvem bygde dem og hvorfor? De fleste av dagens europeiske byparker stammer fra adelige og øverstklassens gods. Despoter i ulike kostymer anla de største og mest kjente; Versailles, Schönbrunn, Medici, Sintra, Generalife, alle myldreplasser for overklassen og alle stengt for offentligheten. Først midt på 1800-tallet oppstod ideen om «den offentlige park», bygget av offentligheten for offentligheten. Liverpool-parken Birkenhead var pioneren.

På den tiden leverte byens jernverk titusentall kilometer jernbaneskinner til The British Empire; på tvers av Amerika, på kryss i Australia og overalt i India. 80 000 fabrikkarbeidere slavet hos den mektigste fabrikkeieren. De var flere og ble flere. Liverpool by este i folketall og arbeiderboligene ut i landskapet.

Sekstitimers arbeidsuke var reglen i fabrikkene. Lørdagene kom arbeidsfolket oftest sent hjem fra puben med slunkne lønningsposer. Byen ble alt mer utrygg og skitten. Folk drakk, sloss, drepte og drakk om hverandre. Arbeiderboligene ble stadig flere, mindre og tettere og i kjipere stand. Byen fortsatte å ese utover under en smogdekket himmel. Politikerne bekymret seg. Sosialkostnadene tok av. Fabrikkeierne irriterte seg. Folk kom ikke på jobb. De møttes for å finne ut av uføret. Løsningen ble den tilsynelatende halsløse ideen å bygge et offentlig tilgjengelig, åpent og gratis fabelaktig frodig parkparadis der arbeidsklassen kunne finne annen adspredelse enn dypt druknende i spritglassene.

Politikerne avsatte et myrområde i Liverpools utkant tilsvarende fem ganger Oslos Slottspark, skrapte sammen penger fra bykassen og engasjerte den meritterte gartneren Joseph Paxton. Han drenerte myra, anla sjøer og dammer og fylte på med fisk, bygde snedige pagodelignende bygg og broer, plantet tusentalls trær og skapte et nærmest paradisisk landskap av blomsterenger og gressplener for lek. Da den åpnet i 1847 ropte folk. Se! De har til og med bygd et fjell!

Verdens første offentlig finansierte park, evig og alltid åpen for offentligheten, ble en byplanmessig gigasuksess fra dag én. Landskapsarkitekten Fredric Law Olmsted, mannen bak Central Park på Manhattan, var like sterkt inspirert av Birkehead som Slottsparkens første slottsgartner Martin Mortensen. Begge bygget sine parker etter Birkenhead-ideologien, det mest dramatiske paradigmeskiftet i parkkulturhistorien.

Fra Birkehead via Central Park og Slottsparken fra midt på 1800-tallet går en nærmest ubrutt linje av offentlig parkbyggeri helt fram til siste halvdel av 1900-tallet. Parktrenden gjenfinnes like mye i Norge som i Europa. Ravnedalen i Kristiansand, Byparken i Bergen, Birkelunden, Stensparken, St. Hanshaugen og Vigelandsparken i Oslo stammer fra samme samfunnsideologiske fundament: Offentlige parker bygger vi simpelthen fordi det er sunt for folket og byen. I nåtidig kontekst sier vi at parker tilhører smarte byer, uansett hvor store eller små de er.

Trumps parkideologi; en vissen, tilsynelatende offentlig pocket park i tredje etasje bygget for å få tyve etasjer til seg selv høyest der oppe, tilhører utvilsomt forgangne despotenes tid. Er han det? Despot?

Tor Smaaland

Motta nyhetsbrev fra Små Landskap AS

Heia! Jeg heter Tor Smaaland. Her deler jeg betraktinger om byens uterom like meget som den private hagesfæren ganske enkelt fordi parker og hager er to sider av samme sak.

 

 

Takk for at du ønsker å motta nyhetsbrevet fra Små Landskap! Du har nå mottatt en mail der du må bekrefte påmeldingen.