Ved hagesesongens oppstart, på selveste påskeaften, slår Dagbladet fast, med eksperthjelp seniorforsker Frode Ødegård ved Norsk institutt for naturforskning (NINA), at hager og parker er natur- og miljøsvin av verste klasse. Dessverre har forskeren rett og det er oss gartnere som har skylda. Hva kan vi gjøre bedre?
I de snart 35 årene jeg har bygget og driftet parker og hager, har jeg trolig vært med på å bidra til «innvandring» av et par millioner planter, og flere tusentalls arter og slekter fullstendig fremmed for norsk fauna. I barndommen sent på 1960-tallet plantet jeg til og med tuja, en planteart som omlag tyve år senere er gitt skylden for at den fryktete iberiaskogsneglen (aka; mordersneglen) fant fram til landet vårt fra nederlandske planteskoler. Tujaplantene fikk far min i gave fra en dansk forretningsforbindelse. Han smuglet småplantene i gummistøvler pakket i kofferten sin. De endte som peisved da de passerte timeteren tjue år seinere.
Siden den gang er det anslagsvis plantet nærmere 3500 kilometer tujahekker, eller nærmere 12 millioner enkeltplanter i norske hager. Få om noen er norskproduserte. Det fortvilende faktum er at det meste du får kjøpt på hagesentrene ikke er norskprodusert, men importplanter hentet fra der de er billigst å produsere, enten det er Italia, Balkan, Afrika eller Sør-Amerika. Slik er det også med frukt og grønnsaker. Like forsvinnende lite av det du spiser er dyrket i Norge som det du planter i hagen.
Det er sertifiserte importører som selv sjekker at importplanter ikke bringer med seg nye og ukjente skadegjørere til Norge. Med plantelasten følger et sunnhetssertifikat som leverandøren har fylt ut. Kontrollmyndigheten er Mattilsynet som gjennomfører tilsyn. Det er ingen hemmelighet at importvolumet langt overstiger Mattilsynets kontrollevne. Antallet inspektører er fjollete lavt målt opp mot ukentlig ankomne trailere i hundretalls. Jeg har selv vært med på tilsyn der døra på konteienere tettpakket av planter åpnes og lukkes igjen på sekunder med konklusjon: Godkjent.
Det hele står altså mest av alt på importøren og leverandørens kompetanse, moral og etikk. Systemet fungerer, men det sier seg selv at en millimeter stor fremmed midd eller en centimeter lang skummel snegle enkelt kan gjemme seg i lasten. At ørsmå blindpassasjerer kan føre til gigantiske katastrofer er vinpesten Phylloxerea et uhyggelig eksempel på. En vinlus som franske eller engelske botanikere visstnok ufrivillig fikk med seg med vindrueplanter fra Nord-Amerika sent på 1800-tallet, tok knekken på samtlige europeiske vinstokker på noen få tiår. De amerikanske vinplantene var immune mot lusa. Det var ikke de europeiske og er det fortsatt ikke. All vin som dyrkes i Europa er i dag podet på amerikanske vinstokker. Den lille blindpassasjerlusa lammet en hel industri i årtier.
Migrasjon av fremmede plantearter mellom kontinenter og land har pågått naturlig fra Klodens første dager. Slekter og arter «vandret» med svært langsomme skritt etterfølgende klimaendringene. Da Norge var isdekket vokste det bare isroser her. I dag er det ganske annerledes og grønt. Det tok noen tusen år før plantene selv fant ut av om de kunne overleve her. Det som overlevde kalles norsk. Migrasjonen tok litt mer fart med de første verdensomspennende ekspedisjonene på 14- og 1500-tallet. Alle Vasco da Gama´er og Columbus´er brakte med seg botanikere. De botaniske nyvinningene fant på slikt «unaturlig» vis veien til overklassens hager og parker, og etterhvert underklassens matfat. Hva som fulgte med av uhumskheter den gangen vet ingen.
I dag er strømmen av planter over landegrensene millioner ganger mer omfattende enn den gangen man tok med seg en tulipanløp eller to på den månedlange veien hjem. Det sier seg selv at sjansen for at uheldig innvandring av fremmede arter øker med volumet. Samtidig med den menneskestyrte importen, ser vi samtidig flere eksempler på at naturen nå selv vandrer over grensene, og det skjer raskere enn noen gang. Sørlige slekter og arter som naturlig ville frosset ihjel i kulda her nord overlever i et klima som stadig blir varmere. Eksemplene er mange flere enn NINA-forskeren Frode Ødegård bringer til torgs på påskeaften. Er de iberiske mordersnegler egentlig klimaflyktinger? Og arrige, innflytta marihønebeist som fråtser i fredelige fetteres bol? Eller hollandske biller som borer i alm og forlater trærne som peisved? Portugisiske rundormer som tar knekken på furu og tuja? Monsterveps sydfra, fem ganger større enn humler, som beiter på bier? Ulvebier som jakter på honningbier? Møll som eter kastanjene i Bygdøy allé? Insektforskerne vifter med armene som en gjeng martin kolberger, og gjentar som ham: Klimaendringer. Klimaendringer. Klimaendringer! Å skylde på hagene og parkene blir for enkelt. Bildet er langt mer sammensatt og komplisert.
Hva kan du som hageeier likevel gjøre, og hva gjør vi som parkfagfolk? Du fortsetter med å ikke ta med deg planter hjem fra handleturen til Sverige eller ferieturen til Spania. Som forbruker kan du i større grad stille spørre hvor plantene i hagesentrene kommer fra. Det finnes faktisk en bred norsk planteproduksjon som skjønner seg på norske forhold. Og bør du spørre deg en gang til før du gir bort en delt staude fra din hage til en annen et helt annet sted. Er du helt sikker på at det ikke følger med noe annet enn plante i planta?
En park i et moderne, tett by blir gjerne en innelukket, urban biotop. Det mest ekstreme eksemplet er Central Park i New York som er helt innelukket av bygningsmasser og fjern fra naturen. Skulle en hissig plantesykdom finne feste der; en gnagende møll, en sopp eller en hær av midd, har sykdommen ingen andre steder å spre seg enn i parken. Resultatet sier seg selv. Derfor er parkgartnere svært varsom med import.
Ved rehabiliteringen av Slottsparken i Oslo, som også er et et stykke ganske isolert parkland, er det lagt stor vekt på trygg import av store mengder stauder av mange ulike slekter og arter som siden skal oppformeres for videre bruk andre steder i parken. Slik avgrenses senere planteimport til parken, og slik begrenses muligheten for at nye skadegjørere skal finne feste. Dessverre har ingen likevel kontroll på hva som kommer flyvende. Sånn er det bare. Håpet er at et øket mangfold alltid vil sikre at noe overlever. I det perspektivet er det fortvilende å se tujaskogen bre seg i norske hager. Hva skjer den dagen tujamøllen vandret inn?
