Byråd Lan Marie Nguyen Berg vil plante 100 000 trær i Oslo. Jeg jubler over forslaget, slik jeg vil anta alle kollegaer i parkbransjen gjør. Endelig et miljøtiltak som ikke ensidig ser på utslippsreduksjoner fra biltrafikken, men et miljøtiltak som fokuserer på hvilke fabelaktige miljøgevinster byens parker  og bytrær kan by på.

Lans forslag reiser noen spørsmål: Hvor, når og hvordan skal treplantingen gjennomføres. Og ikke minst: Hva vil det koste? Og hva slags trær? 

Økonomien først: Bærekraftig treplanting i en by forutsetter gitte kvaliteter og størrelser. Erfaring viser at «småttinger» ikke makter å etablere seg i utfordrende bymiljø, mens veldig store trær tenderer til å sture før de får fart på seg. En god størrelse er omlag fire meter høyt med stammeomkrets omkring 14 cm. Et slikt tre koster omkring tusenlappen. Innkjøpskostnaden for Lans treplanting er altså omkring 100 millioner kroner.

Bærekraftig planting av bytrær forutsetter et tilstrekkelig jordvolum. Mange mener mangt  om dette, men mindre enn 4-5 kubikkmeter jord/tre vil de fleste enes om. God ugressfri jord koster i størrelsesorden 700 kr/kubikkmeter om du medtar transportkostnadene. Jordkostnaden er altså 70 millioner kroner. Avhengig av hvor og hvor mange trær som skal plantes i samme område, makter raske gartnere med maskinhjelp å plante, binde opp og sikre ett nyplantet i timen. Med en timelønn på 700 kroner, er arbeidskostnadene nye 70 millioner kroner.

Når 100 000 trær står ferdig plantet, har altså regningen passert 240 millioner 2019-kroner. Det har Oslo lett råd til. Så vidt jeg forstår budsjettrammene utgjør de eventuelle treplantingskostnadene omlag 6 promille av byens totalbudsjett.

Hvor skal så trærne plantes? Få parker i Oslo har plass til ytterligere treplanting. Trekronene skygger ut det sollyset parkens gressplener og øvrige plantinger er avhengig av. Det er derfor fristende å foreslå planting langs gateløp. Gateløpene er imidlertid «infisert» av mer eller mindre ukjente kabler og rør overdekket av ulike faste belegningsmaterialer som asfalt, betong og granitt. Kostnadene ved gateplanting er langt større enn innledende nevnte nivåer. Hvorledes man skal får plass til 100 000 trær i Oslo har jeg litt vondt for å se, men det får vi sikkert til på en eller annen måte.

Plantes det hundre trær hver eneste arbeidsdag i de ukene vi kan plante trær i Oslo (april – oktober), tar det litt over syv år komme i mål. Kommunens innkjøpsregler krever heldigvis at det gjennomføres åpne priskonkurranser. Det krever anbudsdokumenter basert på undersøkelser av steder trærne skal plantes. Dermed er det neppe galt å anslå 15-20 år før treplantingen av 100 000 nye bytrær er i havn.

I det klimaskiftete vi nå står midt oppe i, vil vi uunngåelig stå ovenfor nye innvandrende regimer av skadegjørere (insekter, sopp, virus etc.) som tidligere frøs i hjel vinterstid. Vi vet noe om hva som er på vei sydfra. Alm, ask og hestekastanje er allerede utsatt. Vi frykter for bøk, furu og lind. Felles for angrepene er at vi ikke har andre botemidler enn å felle og fjerne smitta trær. Dagens trebestand i Oslo er relativt sett artsfattig uten stor genetisk variasjon. En framtidig treplanting bør skje med så høy sort, arts og slektsmessig variasjon som mulig. Da er vi relativt sikre på at noe uansett vil klare seg godt. Heldigvis kan vi lene oss på den fabelaktige, storskala prøveplantingen av mange ulike slag i Dronning Eufemias gate.

Jeg jubler for Lans og MDGs miljøforslag. Tenk at jeg får oppleve at planting av bytrær skal bli en del av kommunevalgkampen! Det er å håpe at ingen i gledesrusen glemmer å passe på den lille millionen aldrende og digre bytrær som allerede preger hovedstaden.