Mitt forhold til gran er omtrent det samme som Odd Børretzens forhold til måker.

Plankedyrkende forstfolket elsker gran. Det er lett å forstå. Tettplantet renser treet nærmest seg selv for kvister og stiller ferdig ribbet for felling. I skyggedypet under trærne vokser knapt noe annet enn nye dynger av felte grannåler. Granskoger flest er ikke skog, men plankeplantasjer med historie tilbake til 1700-tallet da grådige skogeiere tømte norske urskoger for urtrær, solgte de til skips- og husbyggeindustrien i krigførende land i Europa og fylte pengebingene sine til taket. Det heter ikke «gull og grønne skoger» for ingenting. 

Nå for tiden presses grana til maks ytelse med kunstgjødsel spredd fra helikopter og blir tømmerferdig på rekordtid. Å vandre i slik tettplantet granskog minner om en ørken. Etter at hogstfolket grådige skogmaskiner har trålet plantasjene tomme ligner granplantasjene krigssoner. For få år siden ble det slutt på livsfarlige sprøytemidler som DDT og glyfosat i plankeproduksjonen. Giftester kan fortsatt spores i jorda.

Den marka jeg vandret i som barn var ganske vill. Voksne grantrær ble blinket ut med øks, felt med motorsag, hentet ut med vinj eller hest og fløtet i elven til sagbruket. Nå gjenfinner jeg knapt skogen fra barndommen, og bare som bittesmå naturøyer i granplankeplantasjene. Jeg er ikke gamle karen, bare såvidt seksti og disse kraftendringene i skogslandskapet har skjedd i min levetid. Når jeg ser en gran i en hage eller ved et borettslag, vekker den slike vonde tanker. Derfor er mitt forhold til gran omtrent som Børretzens forhold til måker.