Mediene pirker ivrig i gjeldssamvittigheten med høyreiste skremselsspalter om straks sprekkende boligballonger med et etterfølgende katastrofekrakk passerende Richters skale 9,7 like rundt hjørnet. De viser til eksperter (sigh!) som mener alt for mye og mange vakler på spinkle kredittstylter. Jeg maner til den fullstendigste ro, og hvisker som sirkusdirektøren: «Må jeg be om den absolutte tysssssssnad». For hør nå: Som gartner vet jeg mye om krakk fordi det var vi som fant på utysket. Vi kan derfor også det meste om den beste krakkmotgiften. Den er uhyre enkel: Ikke snu deg! Fortsett som du stevner. Framover. Framover!

Det var nettopp det motsatt som skjedde i Nederland en dag i februar 1637. Alle ville ha tulipaner, og vi gartnere solge dem i alle farger som ville gale og skrudde selvfølgelig prisene til himmels. Det fortsatte vi med til prisgalakser langt utenfor målte lysår til gyldenkistene våre sprengtes med gull. Men så en dag da èn eneste løk passerte prisen av to tonn smør, snudde en av kundene våre seg til mannen bak seg i lånekøen, og sa: – Nei, dette gidder jeg ikke mer. Kan jeg få igjen pengene du lånte av meg? Og mannen bak i køen svarte høflig; – selvfølgelig ja, og vendte seg til nestemann i køen og gjentok kravet, og han til mannen bak seg, og han til mannen bak der igjen. Til slutt endte kravet tilbake til førstmann. Og KRAKK! sa det så det smalt.

Da pakket vi gartnere stille og rolig gullgyldenkistene våre og reiste på ferie til Varmtborthjemtland mens kundene våre rev hverandre i fillebiter og sultet av smulene. Så altså; ikke snu! Lån mer. Kjøp mer.

Det slo meg her forleden at det egentlig ikke er så veldig stor forskjell på et børskrakk og en barkrakk. Jeg satt og tok meg en sedvanlig velsmakende, iskald pils på et utested i Oslo. Jeg gjør det med jevne mellomrom og lar pilsen ledsages av et par engelske kvalitetsaviser. Tidligere har jeg også latt meg beruse av sigaretter, og da selvfølgelig virginiatobakk og aller helst kjære Teddy. Jeg tåler dem ikke lenger og ikke er de å få tak i heller. 

Ikke sjeldent blir det flere pils enn aviser, oftest også et ledsagende glass dyr, irsk whiskey uten is. Det er noe vakkert kontemplativt ved dette å fordype seg i aviser og lett alkoholrus samtidig. Jeg har gjort det så lenge jeg kan huske. Skal jeg tolke strenge rusforskere, er ikke det mange minuttene, i alle fall om jeg skal tro hva forskerne sier og hvor mye jeg drikker når jeg leser aviser. 

Jeg er ganske uinteressert i andre mennesker i denne tilstanden. Det bryr meg heller ikke hvor jeg sitter, bare stedet har gode seter, tilstrekkelig utvalg av drikke, lav og aller helst ingen musikk og ganske passe avstand til andre folk. 

Akkurat denne dagen ble anneredes. Ved baren satt en utspekulert velkledd, mørkhåret, flott og fullstendig dritings ung mann. I mine øyne oste det aksjemegler og raske penger av hele ham. Jeg fikk rett. Han øste ut sine tap og skyldte høylytt på alle andre enn seg selv. Bartenderen ba forsiktig om kontant betaling og fikk det. 

Hadde klokken hadde vært halv to om natten, ville jeg antagelig ikke leet på øyelokket. Dritings halv to på dagen er noe annet. Jeg betraktet ham lenge over den engelske aviskanten min. Det var da det slo meg at det ikke så veldig stor forskjell på et børskrakk og en barkrakk.

Tor Smaaland

Motta nyhetsbrev fra Små Landskap AS

Heia! Jeg heter Tor Smaaland. Her deler jeg betraktinger om byens uterom like meget som den private hagesfæren ganske enkelt fordi parker og hager er to sider av samme sak.

 

 

Takk for at du ønsker å motta nyhetsbrevet fra Små Landskap! Du har nå mottatt en mail der du må bekrefte påmeldingen.