Fotballforbundet ruller ut noen hundretalls millioner kroner og titusentalls kvadratmeter plastikkgress over landets fotballbaner. Blir norsk fotball og spillet bedre av det?
Plastbaner er nærmest 100% forutsigbare: Ingen ujevnheter, ballen spretter likt over og styrtregn dreneres lynraskt. Dessuten holder gresset seg alltid friskt uansett hvor late eller uskolerte banemannskapene er. Plastgresset kan varmes opp, tåler hardt spill i beinfrost og følgelig spillbart ti ganger så ofte som naturgress. En kan faktisk spørre seg om naturgressfotball er en vits her nord, ettersom lagene snart spiller året rundt? En kan samtidig spørre seg om plastikkgress vil endre fotballspillet?
Godt plastikkgress rulles oftest ut over et tildels fjærende gummiasfaltunderlag lignende løpsfeltene på friidrettsbaner. Selve plastgresset fylles gjerne med ørsmå gummikuler. Ideen er at kunstgresset skal opptre omtrent som naturgress med sand og jordpartikler mellom gresstråene. Plasten holder atskillige tusentalls brukstimer før det må skiftes ut.
Godt naturgress rulles ut over 30-40 cm sandjord. For å unngå at det tråkkes steinhard, gjennomhulles gress og sandlag jevnlig, gresset klippes og tromles etter rigide systemer basert på årelang gartnererfaring. Vanning og gjødsling skjer oftest med datastyrte systemet og et rørleggerteknisk labyrintopplegg under bakken en meitemark med IQ på 212 aldri kunne funnet opp. Når naturgresset likevel uunngåelig kapitulerer av slitasje og klima, høvles det av og nytt rulles på. Slikt naturlig ferdiggress koster en tiendedel av plastgresset. Det finnes også hybridløsninger med 4-5% plastgresstuster sydd inn som forsterkning av naturgresset. Årelange forsøk både på Lerkendal og Ullevål viser at hybriden svikter.
Uansett hva plastgressfantaster måtte mene: Naturgress fjærer helt annerledes. Ulikt underlag gir ulike belastninger på ledd, sener og muskler. Galt vedlikeholdte naturgressbaner kan både være hardere og mykere enn plastbaner, men det optimale er alltid mulig. Plastbaner er alltid like harde.
Friksjonen i plastgress er annerledes enn i naturgress. Det ser ut som om spillerne vegrer seg for å skli taklinger. Det er blitt meg fortalt at mange afrikanske fotballspilleres balltekniske dyktighet skyldes at tørt, afrikansk gress er stivt og skarpt. Du skjærer deg på det. Da holder du deg på beina og dribler. Rett eller galt; det er utenkelig at gressets beskaffenhet ikke har betydning for spillestilen.
På en helt jevn plastbane spretter ballen annerledes enn på en naturgressbane. Det er åpenbart at fotballspill på et underlag like forutsigbart som et biljardbord, blir annerledes enn spill på en naturgressbane der ballen av og til gjør det den vil. Jeg har sett mange kamper der gresset må ta skylden for resultatet, akkurat som jeg har sett mange utforrenn på ski der snøen må ta skylda for at enkelte ender alle andre steder enn i mål. Men er ikke det en del av leken?
Du behøver ikke dyre gressklippere, luftemaskiner og vanningsanlegg på en plastbane. Du slipper også stengte baner til alle upassende tidspunkter fordi det er for vått eller kaldt for gresset. Du kan slutte å bekymre deg for sesonger, klima og frostsure elitespillere fra kontinentet. Med undervarme er plastgress spillbart hele året. Kompliserte videosystemer for å legge reklamebilder på matta før kampen og i pausene er unødvendig. Sponsorlogoene kan skjæres inn i plastgresset. Det finnes i alle farger. Stabæk vurderte blått.
Plastgress trenger ikke sollys for å vokse. Følgelig kan du bygge tribuner så store, høye og bratte du vil, så alle får se til samme setepris. Med bratte tribuner blir cabriolet-taket dessuten så lite og rimelig at du har råd til det, og publikum vil strømme fra sofakroker over hele landet inn til fotballhallvarmen. Spørsmålet fra en skarve gartner med forkjærlighet for naturlig gress og de tilfeldigheter det måtte skape for spillet, er om fotball blir like sjarmerende på plast og om spillerne trives med det?
