Før snøen falt i dynger marka, gikk jeg årets første skiturer før weezlene sporet hvite autostradaer bedre passende raskere skiløpere enn meg. Jeg er knapt noen skiløper, snarere enn skivakler, og liker derfor godt de tidligste dugnadsoppgåtte skiløypene som byr på så usedvanlig utfordrende nedfarter.
Min faste skirute i Bærumsmarka stiger omtrent tohundreogfemti høydemeter fra Fossum til Triungen, et grunt oppdemmet vann omrammet av et fredet furuskoglandskap. Turen opp dit er en treningstime. Belønningen ned igjen tar kanskje et kvarter. Det er mest derfor jeg går opp.
I de brede weezelautostradaene som nå er kjørt opp kan du gå på ski stummende mørke. Sporene er som togskinner. Enkelte vinterkvelder kniper jeg øynene igjen i de bratteste nedfartene og farer blind i sporene. Selv om jeg vet at sporene fører meg trygt gjennom skogen, og at det eneste jeg kan kollidere med er en plutselig elg, som jeg skal være verdens mest uheldige mann for å treffe akkkurat da, våger jeg den fartsfylte blindskapen sjeldent mer enn ti-femten sekunder av gangen. Det ligger frydefull spenning i slik skilek, men det er altså likevel ikke togskinnesporene jeg trives best med i marka. Det er de dugnasoppgåtte skiløypene som tiltaler meg mest. De minner meg barndommens skiløyper, fra tiden før noen hadde tenkt ut weezelene, fra tiden da jeg gikk i mine egne spor ut og fulgte dem hjem igjen. Jeg har gått denne turen siden, tja, jeg vet ikke helt? Kanskje siden jeg var ti år? Jeg gjetter på minst tusen ganger. Dette er mitt landskap. Og jeg går altså helst i mine egne spor.
Før snøen dynget ned og weezelene bakte den fast i rette spor, trosset jeg advarslene om usikker is, og skar førstesporet i den ti centimeter dype nysnøen over det jeg mente var bærekraftig is. Turen på tvers over flata er kanskje to kilometer. Isen holdt stand. Opplevelsen blir sittende lenge.
Dagen etter returnerte jeg turen på fortsatt upreppa snø. Da jeg kom opp til Triungen var mitt spor fulgt av flere, men midt på vannet hadde en løper skåret ut av mitt målrettete spor mot bredden på den andre siden, og gått opp en helt formålsløs, slyngende, lekende spordans i snøen som endte tilbake i hovedsporet igjen etter et par hundre meter. Det var som om skiløperen hadde skrevet sin skiglede i snøen. Jeg kvitterte med å stake et nytt, lekende sidespor og tenkte at det er nettopp derfor jeg trives så godt med dugnadsoppgåtte spor.
