På gress
I På gress lærer du om alt som har med gress å gjøre, fra forskjellen mellom plen og gress, om gressklippere og klippemetodikk, forskjellen på rake og rive og hva de de brukes til, om andre gressredskaper og om hva egentlig ugress er.
Her er anekdoter og historier om golfbaner, fotballbaner, plastikkgress, afrikansk gress, tennisgress og marktrykk, hippiegress, gjødsel og vann og gress som kulturbærer. Her er gress i dagligtale-ordbok og litt om renraset gress og botanisk rasisme, gress i film, gress på taket, gress i rocken og gress og kunst er også temaer som blir berørt.
Med andre ord: Det som ikke står om gress i denne boka, er ikke verdt å skrive om.
Utdrag fra boka
Av alle gressidretter, står tennis i øverste særstilling og Wimbledon troner øverst av alle tennisgressbaner på kloden, verdens eneste gressbane som huser The Grand Slam-turneringen. Wimbledon er utvilsomt for tennis det Holmenkollen er for hoppsporten. Forskjellen er at alle vet hva tennis er; en av verdens mest utbredte idretter.
Fra Wimbledonbanens tidligste morgen, omkring 1870, da banen mest av alt ble brukt til krocket, dannet ulike arter av rødsvingel (Festuca rubra) tett, balltrillevennlig teppe. Økende antall tennisballklaskende klubbmedlemmer, og etter hvert svært profilerte, internasjonale konkurranser, slet ut rødsvingelen. Særlig ved grunnlinjen hvorfra spillerne med nærmest torturlignende stønn og halvbrøl server ballen, vokste knapt et strå. Ingen greenkeeper med respekt for seg selv, og i alle fall ikke på Wimbledon, serverer slik møl. De forsøkte seg med økende innblanding av raigress (Lolium perenne). Arten særpreges av svært lavt og godt beskyttet vekstpunkt, som tillater heftig tråkk. Derfor er raigress også et aktet fôrgress, faktisk den nest mest solgte gressarten etter mais i USA. Beitende kyr elsker raigress og tramper som kjent mye rundt i sitt eget gressmatfat.
Med den økte raigressinnblandingen ble Wimbledon-gresset både grønnere og kortere, men ballen mer skled enn spratt. Spillerne løp som ville gale etter ballen på det svært raske raigresset. Målt mot det internasjonale tennisforbundets (ITF) klassifikasjonssystem over baners egenskaper og hastighet, delt inn fra langsomt 1 rask 5, mente enkelte at Wimbledon lignet sju. Få langvarige ballvekslinger og det ene serveesset etter det andre kjedet publikum. Stjernespillere som Anna Kournikova klagde. Brasilianeren Gustavo «Guga» Kuerten nektet å stille i turneringen i 2011 med det alt for raske gressdekke som begrunnelse. Gressbanemotstanderne fikk dugelige mengder vann på mølla, godt hjulpet av grus-, gummiasfalt-, betong-, asfalt- og ikke minst kunstgressleverandørene. Greenkeeperne fikk så hatten passet og en klar bestilling: Finn på noe annet. Ellers…
Greenkeeperne valgte raigressorten «AberElf». Den ligner fløyel, trives i betonghard sandbakke og gir større ballfriksjon i bladverket slik at ballen spretter mer og sklir mindre. Dessverre er sorten neppe herdig i Norge.
Om boka er utsolgt, får du den direkte og gjerne signert fra meg. Bestilles fra tor@smalandskap.no