Av og til skjer overraskende, tilfeldige møter mellom fortid, nåtid og framtid. Jeg har alltid ment at tilfeldighetene er våre venner. Dessuten elsker jeg overraskelser.
I 1811 så Oslos bedrestilte borgere seg lei av gjørmete gater og plasser, slo seg sammen til Oslo Byes vel, og satte blant annet fokus på bytrær og parkbeplantninger. Målsetningen var en vakrere by. Dette ble forgjengeren til Oslo Beplantningsvæsen som senere ble til Oslo Parkvesen
I 2021 så generalsekretær Ole Rikard Høisæther i Oslo Byes vel seg lei av sin lite representative forhagen ved sitt leilighetsbygg på Frogner. Framsynte som Oslo Byes Vels generalsekretærer alltid har vært de siste to hundre org ti årene, ønsket han seg en forhage som i best mulig grad kunne ivareta økende styrtnedbørsmengde, og på samme tid ivaretok et eldre, staselig lønnetre, uten at vedlikeholdet av resultatet skulle koste for mye.
Utgangspunktet var ikke enkelt: Etter boring for jordvarmebrønner, bestod forhagen av en salig blanding av grov pukk, jord som i beste fall kunne karakteriseres som kompaktert støv, og et sant helvete av alskens frø- og ugressarter. Planter som etablerer seg i slike skrinne miljøer er beintøffe skapninger som konkurrerer ut alt annet du måtte drømme om å plante. Å etablere noe vakkert, funksjonelt og nærmest vedlikeholdsfritt krever fag, kløkt, tålmodighet og en slump penger. Budsjettet var stramt. Slik gikk jeg fram:
Å «ta rotta på» hissige ugress er uhyre enkelt. Du trenger bare en altutslettende gift av type glyfosat, men da holder det ikke med det tynne skvipet du får kjøpt på Plantasjen. Skikkelige drapsmidler krever kurs og giftsertifikat. Mitt giftsertifikat gikk heldigvis ut midt på 1980-tallet. Jeg driver ikke med slikt. Dessuten ville giftguffa antagelig tatt knekken på lønnetreet også. Mission impossible? Neida. Det finnes metoder. Det heter Svititåluk. Det er ikke samisk, bare en tullete forkortning for: Svimidler. Tid. Tålmodighet. Luk.
Et svimiddel dreper overjordiske plantedeler. 35% eddik fortynnet i vann til halvparten av styrken funker bra mot en del, men ikke kraftkarer som tistel, nesler og gressarter som tunrapp og kveke. Men gjentar du hver gang de halvdøde spretter opp igjen, stresser du plantene så mye at mange gir opp, men langt fra alle. Dermed er det siste og avgjørende avlivingsgrepet å luke, men det vil likevel alltid være noen som lurer seg unna. Jeg brukte to måneder på å ta livet av det aller meste i forhagen.
Kunsten å vekke hardpakket, halvdød jord til live handler om å engasjere noen titalls millioner hjelpere. Mikrobelivet i kompostjord er verdensmestre. Jeg dekket arealene med 15 cm Oslokompost. Effekten av dette er tredelt: Mikrobene begynner umiddelbart å gumle på «møkkajorda», blander seg inn i den og brekker den opp til noe brukbart. Nesten. Komposteringsprosessen skaper varme som overgår det resterende ugresslivets tåleevne. Nesten. Ugresset gir opp i beikmørket under kompstlaget. Nesten. Altså: Luk resten noen uker etter komposten er lagt. Da er det meste dødt. Nesten. Spontan bynatur er heftige greier.
Gitt kravet om minimalt vedlikehold, blir nå trikset å velge planter som lynsnart og overivig dekker jordflatene, og slik skygger ut ugresset som fortsatt ikke har gitt seg. Utvalget av ADHD-planter er digert. De tøffeste finner du i blant de bredbladete staudene som Hosta, og bunndekkende busker som krypmispel og kranstopp. Jeg valgte flere. Mange flere, og fikk dermed plass blant dem til en del blomstrende planter som er litt mer sedate av seg, ekstra vakre og med blomstring flere ganger i løpet av sesongen. Liljer og prydgress tilhører den gjengen. Det finnes mange fler. Så satte jeg alt sammen sammen i en bølgende former i visshet om at det digre lønnetreet nå virkelig hadde fått hjelp til et lengre og sunnere liv i dette rikholdige planteriket, for ikke å snakke om mat til pollinerende insekter. Et botanisk basert bymiljøberikende kinderegg med andre ord.
De siste gjenværende ugressene spratt ikke uventet rask til værs som botaniske nyttårsraketter i den næringsrike kompostmassen. ACTION. Luk! De flate grobladene lot jeg være. Flatt er fint. Tistel og kveke slapp jeg langt nok opp til at de bød på godt gripe- og røsketak. Det ble noen søppelsekker av det også. Spontan bynatur er heftige greier.
I sesong to så alt tilforlatelig ut. Etter forsiktig gjødsling med høyt innhold av fosfor (til blomstring, frukt-/frødannelse) og kalium for god rotvekst, men marginale mengder niotrogen (blad-dannelse) var tilveksten formidabel. Det føltes uvanlig godt å oppleve at fagmiljøets metoder, som du kan hente fra en nærmest hvilket som helst hagebok, virker. Men ikke helt. Midt i juli truet frøugresset stivdylle med å overta makta. Hvor den kom fra vet jeg ikke, men stivdylle sprer seg slik også løvetann gjør med fnokk, fallskjermhopperlignende frø som flyr uten hensyn til flyveregler. Dylla blir opp mot halvannen meter høye ettårige gærningene blomstrer gult, og er i og for seg ganske fine da. Derfor røsker du de opp av jorda før blomstene blir til fnokk. Jeg var nok for sent ute i fjor, så jeg ruster meg for en ny røskerunde i juli i år. Deretter skal de mye til at den forhagen generalsekretær Ole Rikard Høisæther i Oslo Byes Vel bestilte, ikke vil oppfylle hans krav:
Skap et frodig, blomsterrikt areal som håndterer meste mulig styrtnedbør og samtidig ivaretar vår vakre lønnetre.
Budsjettet for prosjektet var kr: 100 000.- som holdt. Vedlikeholdskostnaden første år var en tidendel av investeringen. Neste år blir den mindre, men aldri helt fraværende. Urban botanikk krever gartneres tilstedeværelse. Arealet konsumerer mer enn 50 mm nedbør/time. En mer kostnadeffektiv overvannsløsning skal du lete lenge etter. Noen burde finne opp en støtteordning for slikt, spør du meg.
