Tysbast (Daphne mezereum) tilhører landets giftigste villplanter. Sjeldent blomstrer den så tidlig som nå.
Alt av planten er giftig; rot, bark, blad, blomst og bær. Det hevdes at bærene er så giftige at det skal seks bær til for å drepe en ulv. Hvordan man har funnet ut det, aner jeg ikke, men at det ikke finnes ulv som er så tjukke i hue at de spiser tysbast, er jeg er helt sikker på. Jeg derimot, var så tjukk i hue. Ut i fra en eller annen dustete ide, og i all ungdommelig dårskap i gartnerskoletiden i forrige årtusen, fikk jeg det for meg at jeg skulle smake på alt av planter. Jeg har åpenbart overlevd alle sammen, men hadde jeg lest faglitteraturen om tysbast først, ville jeg neppe smakt på akkurat den:
«Forgiftning med tysbast gir seg først utslag i en brennende fornemmelse i hals og svelg, slimhinnene hovner opp og spyttsekresjonen øker. Dernest blir man tørst, får vanskeligheter med å svelge, opplever kraftige magesmerter, kolikk, blodig oppkast, diaré, hodepine, nyrebetennelse, smerter ved vannlatingen og blod i urinen, sterk opphisselse, økt temperatur, svært hurtig puls, svimmelhet, krampe, og i alvorligere tilfelle død på grunn av lammelse av åndedrettet eller blodsirkulasjonen».
Om jeg ble sjuk? Huff!
