(Artikkelen ble første gang publisert i Klassekampen 2. mai 2023. Illustrasjon: Knut Løvås)

Om ikke lenge setter bytrærne våre i gang igjen med alle krefter for å rense bylufta, tilby skygge i hetebølgene og drikke styrnedbøren som også kommer. Det er grenser for hva de orker.

Oslo største trær ble plantet gartnere før oss, mens prustende, jernskodde hester trakk kjerrer rundt i byen, og slet broleggingen glatt. I dag står småtrærne fra den tida med velvoksne trekroner i eksos, og røtter i lake etter vinterens gatesalting. Flere enn godt er skranter. Kunne de gamle kjempene snakke, ville stemt i klimabrølet. Det er god eldrepolitikk og passe godt på dem, og enda bedre miljøpolitikk. Byen trenger en parkpolitikk med ambisjoner større enn sikkert velmenende, men akk så kortsiktige skippertakspregete treplantings-stunt.

Gamle trær med store trekroner er formidable støvsugere. Fester ett mikroskopisk støv seg til blad, klistrer andre støvpartikler seg til det første, og danner klustere av mikroskopiske støvklumper. Med billiarder billioner blader, samler trærne i den urbane jungelen tusentalls tonn bittesmå støvpartikler som regnvannet skyller av til jorda, hvor røtter og sopp renser opp i møkka.

Det er barneskolelærdom at alle planter inhalerer CO₂ (karbondioksid) som vi puster ut, omdanner dette gjennom fotosynese til en rikholdig meny av blant annet karbohydrater, og puster ut igjen oksygenet vi puster inn. Store trær er dugelig dyktige samlere og produsenter, så dyktige at en by uten dem nærmest kan betraktes som en kvelende, ulevelig ørken. Mange har forsøkt å beregne hvor mange trær vi trenger per person. Svarene spriker så mye at det bare er å fastslå at jo færre jo verre. Dessuten er hva vi puster ut bare en knøttepromille av hva bileeksos på bakkeplan og pipeløp fra takene, og all annen CO₂-produksjon byen driver med. Jo flere bytrær jo bedre, med andre ord. Mens Co₂-fangstfabrikken på Klemetsrud kostet ti millarder kroner, slurper de gamle kjempene i seg guffa ganske av seg selv. Ufattelige mengder strømmer i trestammene og ut i røttene. Med drahjelp fra sopphyfer (mykorrhiza) i jorda, klistrer CO₂ seg seg fast til jordsmonnet. 

Byjorda er, om den dyrkes riktig, uten sidestykke byens største fangstanlegg for CO₂. Og mirakelet er større. Helt automagisk puster alt levende grønt i byen ut igjen ny, frisk luft. Mer enn nitti prosent av vannet (H₂O) den urbane jungelen drikker, damper ut gjennom mylliarder av porer i bladene i form av ren, livgivende oksygen.

Det hevdes at uten de gamle trærnes tilstedeværelse ville byen vår druknet i styrtnedbør. De gamle kjempene er riktignok drikkfeldige, men de er langsomme organismer, og slurper for det meste grunnvann til hverdags. De fryder seg med regnvann i bøtter og spann, men mest som forrett og dessert. Blir det for mye av det gode, drukner de eller velter fordi jordsmonnet røttene klamret seg fast i blir til suppe.

Store, åpne jordflater tettplantet med småplanter rundt trestammene drikker langt raskere enn de gamle kjempene. Med slike store, smått jungelaktige plantefelt skjermes røtter for kompakterende tråkk, barken for påkjørsler av ubetenksomme gressklippere, og byr slik på et tryggere og lengre liv for trærne. Jordsmonnet i slike tilplantete flater gir dugelige vekstforhold for uendelige mengder sopphyfer som binder CO₂ fast i jorda. Plantefeltene serverer mat for pollinerende insekter som gir et rikere fugleliv. Metoden er altså god eldreomsorg for trærne, enda bedre klima- og miljøpolitikk og på toppen av det hele vakkert. Og aller øverst; metodiske plantinger er billigere og raskere enn alle andre klima- og miljøtiltak du kan finne på i en by.

Det er åpenbart smartere og langt billigere å overlate nedbørsmengdene til trær, planter og åpne jordflater, enn å skylle ut regnvannet i allerede underdimesnionerte rør ut i fjorden med enda mer møkk den ikke tåler. Styrtnedbør blir det mer av. Det er ikke et spørsmål om, men når vi får et halvt års nedbør på en time eller to, slik det skjedde i København 2. juli 2011. Det er altså ikke noe å vente på. 

Disse beskrevne fabelaktighetene som byplantingene våre leverer nevnes på annenhver side i planverk for framtidens miljøbyer for tiden. De kalles EcoSystem Services (ESS), eller økosystemtjenester på norsk.

Jeg trives ikke med ordet. Det er noe antroposentrisk ved det som ikke passer inn i hvordan jeg oppfatter trær, eller for den saks skyld småttinger som blomstrende busker og stauder. Vi ville neppe ha omtalt kyr eller kyllinger som «ernæringssystemtjenester», ville vi vel? Aristoteles hierarkiske livstrapp – Scala Naturae – der planter tilhører en mindreverdig verden enn mennesker og dyr/fugler, er kanskje være én forklaringsmodell bak ordet økosystemtjenester?  

Slik jeg ser det er ikke den urbane jungelen tjenesteytere. De er gavegivere. Det er noe ganske annet. Alle planter i byen krever omsorg, pleie og midler nok slik at barnebarna våre også kan glede seg over dem. Trærne har særegne behov. Passer vi godt på dem, vil kanskje barnebarna klatre høyere i kronene enn det vi gjorde som barn? 

En hage eller en park er ikke natur, men et uttrykk for kultur, der gartnere inngår i et nærmest symbiotisk forhold. Uten gartnere henfaller deres anlegninger med tiden tilbake til naturen. Satt på spissen kan det hevdes at en gartneres oppgave er å holde den forbannete naturen unna kulturen. Luk den vekk! Men mange mener det er nettopp det vi ikke skal gjøre. Vi skal bygge natur. En naturhermende urban jungel. Er det mulig?

Spørsmålet kan med sikkerhet besvares med langt mer dypereliggende moralfilosofiske betraktninger enn hva en gartner kan forventes å kunne. Gartnere ivaretar urban fauna som i parker, og i grønne korridorer av gatetrær som binder parkene sammen i et nettverk, som kanskje kan kalles WPW – Wide Park Web. For Oslos vedkommende, etter byplansjef Harald Hals og hans bygartner Marius Røhne fremsynte idéer, knyttes parkene også til skogsmarka gjennom grønne korridorer, og videre forbi denne ut til restene av den boreale urskogen. Det er en overveldende tanke at Oslos parker henger sammen med klodens største urskogsbelte, biomet som strekker seg fra Kanadas østkyst, følger Lars Monsens led tvers over det nordamerikanske kontinentet, smetter over Beringstredet, blir til den tette barskogtaigaen gjennom det nordlige eurasia, ender hos oss og knytter seg til Oslos parker. Hvilken idé!

Et ikke klart definert sted i disse grønne korridorene fra by til skog, kall de heller gjerne «motorveier for urbant artsmangfold» eller «biologisk infrastruktur», ender gartnerens oppgave, mens naturforvalteren overtar. Parker og urbane grøntområder kan følgelig ikke regnes som natur i ordets rette forstand. Parker og grøntområder tilhører det urbane, det dyrkete i større eller mindre grad, og derfor uttrykk for kultur. Gartnere er følgelig kulturarbeidere, og kan hevde at bare naturen kan bygge natur. Alt annet er hybris.

Svaret på spørsmålet, kan vi bygge natur, er altså «neppe». Parker og grøntområder i urbane strøk er uttrykk for kultur. Gartnere og arkitekter kan følgelig bare herme natur. Med tillagte relevante skjøtselsrutiner kan slike arealer transformeres til natur. Den prosessen ligger ikke i hendene til gartnere, men i perspektivet av seleksjon over tid.

All den tid gartnere skal ha rettferdig betaling for sine oppgaver, og parkbudsjettene stadig trangere, søker parkfolk mot metodeverk med naturhermende modeller som i størst mulig grad skjøtter seg selv. Dagens nærmest altovergripende klipte gressplener tilhører målt per kvadratmeter de mest kostnadskrevende parkarealene. En stor parkgressklipper koster en liten million kroner, foreløpig går alle på diesel, lønnsmidler skal dekke gress-slått et par ganger uka, maskinen skal fraktes fra park til park, og det eneste man egentlig vet helt for sikkert om gressklippere er at de, som alle andre mekaniske dingser, går i stykker. Klipte gressflater er i og for seg en nødvendighet i en by, men ikke i det omfang vi ser i dag.

Smart sammensatte plantinger krever ikke lønn for oppgavene de utfører, men det koster å hente dem inn. Du må altså kjøpe deg til billigere drift. Den pengesekken er vondt å finne. Med for få gartnere til å dekke for mange oppgaver i en by, går parkene uungåelig i forfall. I dagens miljø- og klimasituasjon, har vi på ingen måte råd til det. Intet vokser fortere enn forfall i forfall. Før det blir for sent, bør noen modige, vettuge politikere reise seg og love mer enn symbolpolitiske treplantings-stunt: 

Hvem vil satse på byens grønne infrastruktur, gjenreise og modernisere det parklandskapet som byplansjef Harald Hals og hans bygartner Marius Røhne skapte grunnlaget for? Hvem våger å sette av hundre millioner kroner til et fond for byens parker? Hvem tør å slå fast at for hvert tre som felles på kommunal grunn, skal treets verdi fra og med i dag innbetales til fondet?

Kunstneren Guttorm Guttormsgård sa en gang til meg på en vandring i byen, at man ut i fra offentlige byroms beskaffenhet, både i forhold til innhold og vedlikehold, kan lese ut hva byens politikere vil med befolkningen. Er byrommene prangende med kostbare granittbelegninger, overlesset av designelementer og renholdt som toalettet til en kongelig, så er det ett narrativ. Er området forslummet, er det et annet. Ut i fra dette kan en slutte at tiltak som gjennomføres i og for offentligheten i en by, kan anses som ytringer som framviser en holdning eller mening, på samme måte som at en ytring i en avis også er uttrykk for en holdning eller mening i all offentlighet. En kan altså betrakte et torg, en gågate, en park, eller for denne saks skyld hele den urbane jungelen, i et publisistisk perspektiv hvor narrativet/holdingen/meningen pågår 24/7/365.

Når jeg vandrer i Oslo, og ser meg rundt for tiden, undrer jeg meg på om jeg har landet på feil klode.