5. mai 2015 viet NRK1 sitt programflate «Ut i naturen» et halv time om blomsterenger. Programmet tok også for seg blomsterengprosjektene i Slottsparken og Dronningparken, men på en halvtime er det selvfølgelig ikke mulig få med alt. Her får du derfor hele argumentasjonen bak engprosjektet.
Artikkelen er tidligere publisert i et samleskrift for Mijødirektoratet/Fagus. Se PDF her.
Sesongen 2011 lot Slottsgartneriet 40 mål plenareal i Slottsparkens og Dronningparken vokse seg frie fra ivrig plenklipping. Målet var å vinne tid og penger. Gevinsten ble ganske annerledes enn forventet.
Blomstereng og grasbakker i parkforvalting er langt fra noen ny idé. Snarere tvert i mot er slike naturhermende, frivokste arealer et naturlig og valgt element i historiske, romantiske parkanlegg. Den engelske ingeniøren Edwin Beard Budding oppfant først gressklipperen omkring 1830. Til Norge kom den første klipperanordningen for gress omkring 1870. At Slottsparken, som ble etablert et par tiår før, bar preg av naturhermende langgrasarealer er derfor sikkert. Om datidens uflidde grasarealer var et resultat av manglende bevilgninger og dertil hørende sviktende skjøtsel, eller ganske enkelt kulturbetinget vilje, skal jeg ikke dvele så mye ved, men bare slå fast at langgrasarealer i Slottsparken og Dronningparken bør betraktes som et parkhistorisk riktig grep.
Dårlig start
Frislupne gressarealer i parkanlegg i moderne tid er langt fra noen ny ide. Her i Norden husker mange med noe fartstid i bransjen, forhåpentligvis med en stor porsjon ubekvemhet, da parkvesenet i danske Lyngby -Taarbeck kommunes gikk skoene av seg på 1980-tallet. Tiltakene ble pakket inn i flotte fyndord som «miljøvennlige blomsterenger» og slikt, mens realmålet var å spare tid – og selvfølgelig penger. Det synlige resultatet lignet imidlertid mest noe parkvesenet hadde glemt. Du skal ha gode overtalelsesevner for å overbevise parkgjester om at avfallsbefengte ugrasarealer egentlig er en miljøvennlig eng.
Bedre fortsettelse
Andre har både før og senere hatt betydelig større suksess med blomsterenger i moderne parkforvaltingen. Mange kunne vært nevnt, men jeg bet meg særlig merke i engprosjektene fra 1980-tallet i Enköping, om lag 100 km vest for Stockholm.
Disse ble etablert i forbindelse med et kolossalt og meget suksessrikt program for staudebeplantninger i byen.
Langgrasprosjektene slottsgartner Christian Tiecheler introduserte ved Fredensborg slott på 2000-tallet må også nevnes, ikke nødvendigvis fordi botanikken er så overveldende rikholdig, men fordi Fredensborg-prosjektet viser hvor viktig det er å etablere tydelige og framfor alt logiske skiller mellom klippet og uklippet areal. Slik signaliserer du klart og tydelig at «neida, vi har ikke glemt dette området, vi bare skjøtter det annerledes enn før».
Jeg kan ikke unngå å ta med meg slottsgartner Staffan Sjølunds engprosjekt ved Drottningholm slott som er et interessant eksempel på hvorledes du med svært knappe ressurser kan utnytte klippet og uklippet gress til å synliggjøre parkkulturhistoriske minner, i Staffans tilfelle en gigantisk, historisk buskettlabyrint ingen fant penger til å reetablere.
Kommunikasjon
Suksesskriterium nummer én ved omlegging fra klippet gress til fri gressbakke i en offentlig park handler etter mitt syn ikke om gressets lengde, gartnerfaglige betraktinger, botanisk mangfold, miljøvern og slik, men om publikums deltagende forståelse av tiltaket. For erfarne parkforvaltere bør det ikke komme som noen stor overraskelse at kommunikasjonsfaglige forhold ikke sjeldent er viktigere enn gartnerfaglige. I den sammenheng kan det være greit å minne om at den kraftigste kommunikasjonskanalen du har som parkforvalter ikke er pressemeldinger, medieomtaler, vakre brosjyrer og slikt. Parker er i seg selv usedvanlig kraftfulle publisistiske prosjekter. Hver eneste dag, 24 timer i døgnet, 365 dager i året tilkjennegir den parken du har ansvar for hvilke holdninger, meninger og synspunkter du og forhåpentligvis eieren har. Ser parken uskjøttet, søppelbefengt og forlatt ut, forteller den én historie. Svermer nektarsøkende bier over duftende, bølgene blomsterenger forteller parken en annen historie. Spørsmålet må så bli; hvilken fortelling får du eieren din med på?
Neppe billigere
Internt i Hoffet «solgte» Slottsgartneriet innledningsvis tiltaket med langgrasarealer som arbeidsbesparende og driftsrasjonaliserende. Riktigheten av dette både kan og bør diskuteres. Uten at det er utført nøyaktige tidsregistreringer for drift av langgrasområdene, tyder mye på at ressursbruken fordelt på areal gjennom sesongen avviker fra om arealene ble opprettholdt som klippet gress, men den direkte kostnadsbesparelsen per areal kan diskuteres. Den primære gevinsten dreier seg primært om avgrensning av tidspress i høysesongsesong, arbeidstimer som så kan omsettes i ganske andre effektive og høyst nødvendige driftsrasjonaliserende tiltak.
Endring som mål
I 2010 var den driftsmessige hovedutfordringen i Slottsparken ikke knyttet til gartneroppgaver, men til søppeljobber. Omlag 13 prosent av Slottsgartneriets ressursbruk medgikk til søppelhåndtering. Satt på spissen; forfallet vokste vilt mens gartnerne plukket søppel.
Mange av Oslos parkgjester hadde, og har til dels fortsatt et merkverdig og tilsynelatende allergisk forhold til søppelkasser. Parkgjestene forlater avfall som pizzaesker, ølbokser, sneiper, plast og glass der de satt. Som kjent avler avfall like meget avfall som hærverk avler hærverk. Tusen pene søppelbøtter, hundre hyggelige skilt eller pekefingervakthold endrer neppe adferden.
Parkforskning viser at brukeradferd i stor grad styres av de fysiske omgivelsenes beskaffenhet. Suksessfylt og rasjonell parkdrift handler følgelig i bunn og grunn om opplevd standard og kvalitet. Det er utvilsomt langt dyrere å forvalte en sliten og søppelbefengt park enn en vakker og godt renhold park. Hva «en vakker park» er bør ikke alene fortolkes ut i fra parkfaglige vurderinger, men også ut i fra parkgjestenes vurderinger og opplevelser. Parkgjester flest, i alle fall her til lands, registrerer sjeldnere hva som er bra eller dårlig, men primært hva som endrer seg, nesten uansett om endringen er til det en gartner anser for å være bedre eller verre.
Frisluppet gress er uten sammenligning den billigste og raskeste metoden for å etablere tydelige endringer i parklandskapet, og derigjennom parkgjestene oppmerksomhet. Denne oppmerksomheten kan siden omsettes til ønsket endret adferd. Utfordringen som imidlertid vokser fram like raskt som gresset er som nevnt hvordan tiltakene kommuniseres eller «selges inn» overfor parkgjestene.
Formidling og nettverksbygging
Før sesongstart 2011 hadde Slottsgartneriet som nevnt suksessfullt solgt inn tiltaket «Blomstereng erstatter plen» overfor oppdragsgiver som ressursbesparende, eller «driftsrasjonaliserende» med sikte på å utnytte innspart tid til andre driftsrasjonaliserende tiltak. Neste skritt på veien videre var å bygge en dynamisk kommunikasjonsstrategi.
Om lag samtidig med at langgrasarealene nærmet seg grensen til «uflidd», inviterte derfor Slottsgartneriet slåtteekspert Per Øystein Klunderud fra Naturvernforbundet til seminar om slåtteenger. Seminaret fikk naturlig nok bred dekning i Naturvernforbundets magasin «Natur & Miljø». Dels derifra, dels gjennom Hoffets «kommunikasjonsmaskineri» og Slottsparkens Facebookside, fikk riksmedier som Aftenposten og Verdens Gang nyss om saken og dekket den. Forfattere som Jan Kjærstad og Erik Fossnes Hansen uttalte seg begeistret over «de bølgende, blomstrende gressteppene». Kommentatorer i Dagbladet skrev rosende ord. Dette etablerte i sum en betydelig buffer mot eventuelle negative reaksjoner fra parkgjester. Gartnere i arbeid i parkene rapporterte for det meste om positive tilbakemeldinger på endringene.
Noe lenger utpå den første vekstsesongen 2011 engasjerte Slottsgartneriet botanikeren Anders Often fra Norsk Institutt for Naturforskning. Oppgaven var å botanisere langgrasarealene og gi faglige råd for hvorledes arealene burde skjøttes, slik at de med tiden kunne framstå som blomsterrike enger. Den offentlig tilgjengelige NINA-rapporten «Planter i Slottsparken «(nr: 751/2011) ga uvurderlige faglige innspill. Det viktigste var likevel en klar erkjennelse om at gartnerfaget ikke strekker til i forvaltingen av slåtteenger.
Som en konsekvens av medieoppslagene etterlyste det Oslo-baserte birøkterlaget «Bybi» muligheten for plassering av bikuber i Slottsparken/Dronningparken, noe vi fikk på plass i 2012. Også dette tiltaket fikk naturlig nok bred medieomtale som i sin tur ble koblet til nødvendigheten av bier for å lykkes med blomsterenger i Slottsparken.
Således fikk vi ved oppstart av annen vekstsesong gjenoppfrisket den offentlige oppmerksomheten knyttet til engområdene. Det vil føre for langt å beskrive hvert enkelt etterfølgende kommunikasjonsfaglig funderte tiltak, annet enn å slå fast at dagens medieøkologi forutsetter hyppige gjentagelser med stadig nye vinkler på samme sak. Sosiale medier muliggjør det med ubetydelige kostnadskonsekvenser.
En høyst uvitenskapelig analyse av kommunikasjonsarbeidet knyttet til Slottsparken/Dronningparkens langgrasarealer tyder på at strategier og tiltak fungerte. Svært få parkgjester har reagerte med negative tilbakemeldinger, snarere tvert i mot er tiltaket møtt med glede og entusiasme og da særlig knyttet til ulike miljø- og økologiperspektiver. Like uvitenskapelige analyser av avfallsmengder utenfor søppelbøtter tyder på at parkgjestene adferd er i endring, men den æren skal knyttes til mer sammensatte forvaltingsforhold enn langgrasarealene alene.
Økt artsmangfold
Anders Oftens NINA-rapport anbefaler en lang rekke forslag for økt botanisk mangfold i de ulike laggrasområdene, men foreslår i liten grad metodeverk for praktisk gjennomføring og driftsmetodikk. På basis av art-/sortsanbefalinger produserte Slottsgartneriet i 2012/2013 om lag 13 000 engstauder som pluggplanter i veksthus. Disse ble siden relativt usystematisk plugget inn i engområdene etter førsteslåtten i 2013. Etterfølgende registreringer viste en tilslagsprosent på knappe 10. Metodeverket må derfor i ettertid vurderes som lite formålstjenlig. For 2015 blir engstauder antagelig spredd som frø, og da i større grad etterfølgende de ulike engområdenes vekstbetingelser.Det skal her påpekes at ville, kraftigvoksende, frøsettende arter som løvetann og groblad tenderer til å få uheldig overtak i engområdene. Slottsgartneriet har til nå ikke funnet noen god løsning på dette.
Slått
Som nevnt over forstår gartnere flest seg antagelig like mye på slåtteenger som bønder om trepleie. Det ble altså tidlig klart at både arealomfanget og metoder for slått burde vært planlagt bedre. Arealene utvalgt ut til langgras var i prinsippet alle klippete grasarealer uten intensivt bruk av parkgjester, det vi si bratte skråninger i skygge, arealer under trekroner med videre. Enkelte delarealer er siden tilbakeført til klippet gress.
Oftens NINA-rapport anbefalte umiddelbar fjerning av slått for således sulte eller skrinne ut tidligere gjødslet grasmark. Førsteslåtten i august 2011, utført med egen slåmaskin (tohjulstraktor og slåtteaggregat), håndraking og -opplasting på traktormontert henger for bortkjøring til deponi, ble et tungt, møysommelig og HMS-messig uheldig arbeid gartnerne naturlig nok reagerte negativt på. I 2012 og 2013 engasjerte Slottsgartneriet derfor ekstern entreprenør som gjennomførte slåtten maskinelt med bakmontert, høyttippende Amazone vertikalskjærer for mellomdeponering i konteinere og bortkjøring til deponi. Dette metodeverket kan anbefales.
2014-sesongen er første sesong hvor slåtten har fått ligge noen dager for å frø seg før oppsamling. Dette ble igjen utført med eget slåaggregat og rankesamlende høyvender på tohjulstraktor og etterfølgende oppsamling med traktor og lett hjullaster. Heller ikke denne metoden er rasjonell. Fra 2015 blir det derfor, så vidt jeg har forstått, investert i en liten rundballepakker.
Den største utfordringen med utsultingen av engarealene gjennom fjerning av slåtten, viste seg raskt ikke å være fjerning av engslåtten, men fjerning av lauvfallet fra et tusentalls svære trær fra engområdene på høsten. Det kan menes mye faglig om lauvhåndteringen i Slottsparken hvor strategien er å fjerne mest mulig for etterfølgende ekstern kompostering. Det problematiske faktum er at Slottsparkens trebestand på om lag 1200 trær er alt for stor målt opp mot areal. Lauvmengdene i Slottsparken er så kolossale at lauvet kveler plen, eng og beplantningsarealer. Lokal flatkompostering gjennom oppmaling og mulching under trekroner og i store staudefelt kan i beste fall «fordøye» 15-20 prosent av Slottsparkens lauvmengder. En eventuell felling av verneverdige, historiske trær står naturlig nok ikke på agendaen.
Som en kuriositet nevnes en omfattende innplanting av solsikker i et engområde i Dronningparken i forbindelse med et arrangement i 2013. Denne «Solsikkedalen» ble gjentatt i 2014 med en forbausende svak tilvekst målt mot året før. Hvor vidt dette skyldes at sultne solsikker i 2013 forbrukte store mengder næring og således sultet ut jordsmonnet raskere enn det viltvoksende gresset, er med selvfølge en høyst uvitenskapelig, men likevel interessant spekulasjon.
Etter fire vekstsesonger har Slottsgartneriet utnyttet kombinasjoner av innspart hverdagslig tidsforbruk til gressklipp og en samtidig endret organisering av rutinearbeidet til en for norske forhold svært omfattende feltmessig planting av stauder. Plantingene erstatter for en stor del tidkrevende og relativt sett små driftsområder. Dette har gitt flere samtidige gevinster: De nye staudearealene ligger for en stor del inntil eller i nærheten av kryssende grusganger i Slottsparken som var sterkt preget av tråkk. Disse områdene framstår nå som blomsterrike og svært vakre noe parkgjestene setter svært stor pris på. Samtidig har kombinasjonen av store staudefelt og langgrasarealer gitt en mer rasjonell arronderingen av arealer med klippet gress. Gevinsten er raskere gressklipping. Mer varierte parkarealer har med rimelig grad av sikkerhet resultert i endring i brukeradferd. Den daglige søppelrunden er i større grad blitt en kvalitetssikrende servicerunde. Parkdriften er dreiet inn i en godartet spiral.
I ettertankens lys ville en antagelig oppnådd raskere og mer rikt sammensatte engområder ved avhøvling av eksisterende vegetasjon med ferdiggresshøvel, etterfølgende tilførsel av adekvat jordsmonn og direkte såing med ulike engfrøblandinger. Dette metodeverket ble benyttet med suksess i sentrale byparker som Hyde Park og Kensington Gardens i London i forbindelse med OL i London i 2012.
Slottsgartneriet har ikke gjennomført konsekvensanalyser av de sammenhengende tiltakene knyttet til eng- og staudeplantinger, og en skal selvfølgelig være varsom med for bombastiske påstander etter bare fem sesongers prøvetid.
Min påstand er som følger:
Dine parkgjesters respons på driftsrasjonaliserende endringer er avgjørende for om du lykkes eller mislykkes. Suksessfylt driftsrasjonalisering forutsetter således en parkstrategi der du kombinerer konsekvent kvalitet i søppelhåndtering, en stødig kvalitetssikrende servicerutine og samtidige botanisk berikende tiltak prioritert i de områdene av parken med størst publikumseksponering. Kobler du inn en systematisk kommunikasjonsstrategi hvor du åpent og ærlig formidler hva du holder på med, endres brukeradferden mot det positive. Resultatet er rosende ord. Det er lettere å be om økte bevilgninger med et applauderende publikum bak deg.
Slik jeg ser det peker tiltakene i Slottsparken/Dronningparken mot at det faktisk er mulig å endre innhold, standard og kvalitet samtidig med en høyst nødvendig sammenhengende adferdsendring fra parkgjestene uten å øke bemanningsgrad og personalkonstnad. Snarere tvert i mot.
Målet med å etablere blomsterenger i offentlige parkområder bør således være større enn engen i seg selv. Alt henger sammen med alt.
Hei!
Jeg er Målfrid fra Helgerud kirke, der du var og holdt et fantastisk seminar for oss.
Den 21. mars skal vi ha et lignede møte. Denne gangen har vi med oss diakon Edel Merete Gervin, som har gjort kirkebakken om til dels blomstereng og dels grønnsakhage. Sender mer info i egen mail.
Vil gjerne bruke noe av teksten og bildene du har lagt ut på denne siden. Håper det er greit – og ønsket!
Beste hilsen
Målfrid Brekke