Det begynte så greit dette i fjor, altså med å blogge, mener jeg, men etter noen høstuker gikk lufta ut av meg. Jeg er usikker på hvorfor. Riktignok satte et par-tre private, følelsesmessige uppercuts meg litt ut av spill på høsten. Jeg blogger ikke om sånt. Jeg er ingen blotter. Og dessuten tåler jeg en trøkk.
Men det ble altså ganske stille i hue i høst. Det var liksom ikke så mye mer jeg ville ha sagt eller skrevet. De gangene jeg forsøkte å stable sammen noen presumtivt fornuftige ord, rant bokstavene ut i kvikksanda, og du går jo ikke dit for å fiske dem opp igjen, gjør du vel? Så jeg fortsatte i det stille. Merkelig til å være meg. Det har skjedd før.
Tidlig på åttitallet fikk enhver som kunne prate fort, og helst ikke om alt for mye viktig, radiojobb på dagen i den da vilt voksende nærradiojungelen. Jeg var ikke spesielt god til å holde kjeft den gangen heller, og endte i Byradioen, Arbeiderpartiets nærradiostasjon. De prøvde meg først som seriøs miljøreporter i kanalen, men redaktør Jebson omplasserte meg ettertrykkelig til morgenplaprebøtte etter min første reportasje. Den handlet alvorstungt om fluorens veldige farer, konspiratoriske baktanker om internasjonal tannkremindustri, samfunnets snarlige kollaps og varte i minst halvannen time uten et eneste musikkavbrudd. Slikt gjør du ikke slikt ustraffet i nærradio. Jeg innfant meg med rollen som morgenplateplaprer og håpet på bedre tider.
En morgen jeg virkelig fløt på tøv og tant og meningssløvheter hentet fra aviser og fantasiens grunneste irrganger, bråstoppet plutselig alt. Jeg sto bom fast. Orddiare ble til full forstoppelse på et knips, hurtigtørkende betong i hue og munnen fylt av superlim. Produseren reddet meg med enda en sviskeslager og brølte inn bak musikken: Døh! Det er sending her. Snakk! Vaæremerei?
Jeg har lyst til å skrive at jeg reiste meg og gikk. At jeg forlot studio. At jeg vandret ensom, sulten og målløs timevis rundt i Oslos gater. At jeg gjenfant ordene, at jeg vente tilbake til studio og gjeninntok papegøyeburet, men jeg gjorde ikke det. Jeg ble sittende og våse mens tanken som så brått lamslo snakketøyet kvernet rundt og rundt: Er det egentlig noen som hører på meg der ute? Sitter jeg ikke her og bare skravler for meg selv og produsenten og kanskje tre til? Jeg har lyst til å skrive at jeg slutta dagen etter. Det er løgn. Jeg slutta uken etter.
Kanskje det er akkurat denne følelesen som slo tilbake og lammet skrivenerven? Følelsen av at ingen hører eller leser? Følelsen av at jeg bare skriver til meg selv? Kjipt. Ekko fra eget utrop er sjeldent en god inspirator. Men så kom jeg helt ned hit da, til dette siste avsnittet, og dette nest siste komma, og tenker: Pokker! Jeg er igang igjen. Bø!