Klodens ur-hager ble bygget av folk med bedre råd enn Norge. Hagehistorien er følgelig overfylt med gigantparkanlegg som få ville finne på å bruke som inspirasjonskilder for nåtidens småhager. Det virker liksom litt i overkant dristig å bruke Versailles som modell for verandakassen, men det er langt fra stormannsgalskap å prøve. Leter du etter det lille i de store parkene og det store i småhager, finner du alltid et eller annet som får det til å rykke i hagesmilerynkene.
Av en eller annen grunn har vi i vesten lett for å ta utgangspunkt i vårt eget kontinents kulturhistorie når vi skal oppsummere en utvikling i et eller annet kulturuttrykk. Er vi litt rause, tar vi med oss en flik av Afrika, men det skyldes nok mest at det er så vanskelig å gjemme bort pyramidene. Det finnes ikke en fnokk av tvil om at hager har spiret og grodd i alle samfunn der byer oppstod, uansett om byene ble reist på kinesiske sletter, i japanske dalfører, på peruvianske fjell eller i mexikanske ørkener. Alle har med årene betydd noe for hverandre.
Hager fantes selvfølgelig i Egypt for tre-fire tusen år siden, akkurat som sumererne et tusentalls år tidligere bygde hager på det mesopotamiske slettelandskapet, der elvene Euphrat og Tigris løper sammen i dagens Irak. De hengende tårnhagene ved slettene i Babylon, som kong Nebukanesar bygde for sin unge prinsesse Semiramis for at hun ikke skulle stikke av tilbake til fjellandskapet hun kom fra, ble også bygget i dette område, men først omtrent to tusen år seinere. Ingen vet noe sikkert om hvordan disse hagene så ut, bortsett fra at hagene i Babylon ikke bare hang. De stod også, i svære plantekasser på terrassene i et bygg som kanskje kan kalles verdens første terasseblokk?
Fantasiens hagesmykker
I Minnakhte´s gravkammer i Sheikh Abd el-Qurna, den største private gravlunden i Theben i Egypt, finnes et veggmaleri av et gravfølge marsjerende gjennom en geometrisk oppdelt hage med avdelinger for ulike nytteplanter. Lignende illustrasjoner av andre egyptiske hager, viser også hager med dyrkingsareal. Tross disse eksemplene på egyptisk hagedesign, er det er nesten utenkelig at ikke egyptiske hager, i tillegg til å tilfredsstille ganens og magens behov, også kjælte for øyets og sjelens lyster.
Egypterne bygde trolig hundrevis av hagesmykker der mosaikkledde kanaler brakte kjølende vann fra Nilen kilometervis inn i ørkenen til vannspeil, fiskedammer og fontener. Gudemennesker nedstammet direkte fra solguden Ra, vandret ganske sikkert i skyggen under duftende roseganger og svalende trekroner og knasket på nyplukket fersken. Faraos kvinner betraktet nok med ærefrykt gartnere som med sikkerhet kjente kunsten å pode og krysse fram nye og ukjente hagefyrverkerier. Siden sand har dekket alt, blir likevel alt dette mest fantasier forstyrret av langdryge Hollywood-filmer fra 50-tallet, men det er ikke helt utenkelig at hager som minner sterkt om de ur-egyptiske, fortsatt finnes.
Olé!
Omkring år 700 fosset maurere fra Marokko over Gibraltarstredet og beholdt Spania som hagekoloni til de ble kastet ut igjen omkring syv hundre år senere. Maurerne etterlot seg hager i Syd-Spania som skilte seg helt ut fra alt noen hadde sett tidligere. Årsaken er ganske åpenbar: Et folkeslag vant med å etablere hager i ørkenen, må ha oppfunnet en uvanlig måte å bygge dem på. Men maurernes sære hageidèer var neppe deres egne. Forfedrene deres adopterte dem trolig østfra Egypt, bevarte og forfinet hageformene på egen landjord, før de brakte med seg idèene over Gibraltar.
2
Praktisk sett kretser ørkenfolkets hagekonsept rundt nødvendigheten av vern av vann og skygge for sol. Åpne vannkanaler, vanndammer og fontener stod omkranset av skyggende vegger, trekroner og løvganger for å begrense avdamping. I hagene svalet lyden særlig av dryppende, sildrende, rislende eller fossende vann opphetede tanker, men også musikk fra sangfugler i bur, messingklokker i vinden og antagelig fast stasjonerte musikere som ble halshugget om de ikke klimpret i vei når noen passerte.
Maurerne kopierte mønstre fra persiske tepper til mosaikker i murer og utegulv. De kombinerte matte, glinsende og glitrende fargete materialer. Gulv og vegger endret seg slik med solens gang. Vegetasjonen bugnet overdådig og mangfoldig, gjerne satt sammen i snirklete bed, men også formklippet som vegger langs rette stier og rundt plasser. Den mauriske hagen innbød til svalende fryd, glede, tankefullhet, samvær, kjærlighet – i det hele tatt; til mye annet enn å dyrke mat. Og ikke minst; et sted som viklet glemselens grønne slør tykt over minnet av ørkenens uoppholdelige tørke og sviende sol.
Mens islamske maurerne tok med seg egyptiskinspirert hagedesign til Syd-Spania, brakte antagelig mongoleren Tamerlane med seg lignende ideer da han okkuperte store deler av India like før vi skriver år 1400. Gravkammeret, og et av verdens syv underverker, Taj Mahal, som Shah Jehan siden lot bygge for at verden aldri skulle glemme hans vakre prinsesse Muntaz-i-Mahal, er antagelig inspirert av egyptisk hagedesign.
