Husker du sprettballene? Steinharde baller i omtrent en tredjedels tennisballstørrelse støpt i transparent gummi? De fineste hadde gule, røde og fiolette fargebånd støpt inni. Andre var blåsvarte. Pælma du dem hardt i bakken, spratt de som besatt til værs og alle andre veier samtidig. Slapp av. Jeg kommer snart til hagepoenget.
Jeg kunne stå i gata i timevis og dælja sprettballene mine i asfalten til de spratt sin vei. Da gråt jeg meg til nye. De kosta ikke stort og alle spratt akkurat like himmelhøyt. Jeg fantaserte om sprettballenes Sprettball. En ball som ikke mista sprettfarten, men som økte høyden for hver sprett. Slapp du den forsiktig ned, ville den øke spretthøyden helt til den forsvant til verdensrommet. Jeg grublet lenge på dette og døpte etterhvert ideen til «Den Inversibale Progressivitetsteorien» eller DIP. Jeg syntes den vitenskapelige kaudervelsken hørtes helt fantastisk ut og oppdaget at DIP kunne benyttes i mange sammenhenger og gi overraskende resultater. La oss ta biler: De første bilene gikk i tjue kilometer i timen og brukte litervis av bensin før de kom så langt. Dagens biler knapt bruker knapt bensin og går i tohundre. Framtidens biler vil følgelig gå i lysets hastighet og produsere bensin. Eller DIP for slalomski: De første slalomskiene var et par meter lange uten innsvinget form. Du fikk ikke svingt særlig brått med dem. Dagens slalomski er knappe meteren lange og så kraftig innsvinget at du kan svinge rundt en femtiøring. DIP-teorien: Framtidens slalomski vil være usynelige og svinge så brått at du ikke behøver heis opp igjen. Og så videre.
Jeg ble ganske gammel før jeg skjønte at DIP ikke stemte, men nå har jeg funnet nye bevis for at den trolig likevel bør vurderes som verdifull, og her kommer hagepoenget:
Sent på 80-tallet oppdaget leger ved poliklinikkene, særlig på vestkanten av Oslo, at uvanlig mange barn ble behandlet for brukne armer. Legene fant ingen forklaring, men grunnet sin lokalitet særlig knytta til Oslo vest, kalte de den nærmeste epidemiske bruddskaden for Montebellosyken. Etter et par år oppdaget imidlertid legene fellestrekket: Trampolinefall. Siden den gangen trampoliner spredd seg vilt i norske hager. Vi har å gjøre med en veritablel hagepandomi. Trampolinene er over alt. Og de blir stadig større og barna spretter høyere og høyere. Dette kan ende med at norske hager ender som en diger sammenhengende trampoline, at alle barn går med armen i gips eller alternativt spretter ut til verdensrommet. Jeg vurderer derfor snarest å danne Forening til Privathagetrampolinenes Bekjempelse og gjeninnføre hagen som arnested for alt annet.
(Tidligere publisert i Dagbladet Søndag)
