Klodens klima er mest sannsynlig i raskere endring enn noensinne. Blir det plass til natur slik vi kjenner den i tidene som kommer?
Frittlevende på urørt mark utfordrer trær vår oppfatning av liv og død. Trær dør ikke. De overlater seg selv til ungskogen. Oppsamla næringsemner flyter fritt i rotnettet som er sammenkoblet av sopphyfer, et underjordisk nettverk av mikroskopiske sopptråder. Alt henger sammen med alle. Sopp. Bregner. Lyng. Busker. Trær. Wood Wide Web.
De unge, spirende henter næring fra de gamle, og omvendt; de gamle som falt avgir sin møysommelige opplagrete næring til unge sultne som vil opp. Millioner av års oppsamlet erfaring har gitt trær evne til å bistå hverandre. De har utviklet et sett av ulike hjelpe- og forsvarsmekanismer. De gamle varsler om sykdommer og skadedyr og forstår seg på pester og plager og vaksiner. Informasjonen strømmer fritt gjennom skogsveven. Oppstår en sykdom nord i skogen, vet trærne i syd straks hva som er på gang og iverksetter mottiltak. Meldingene vrimler i wood wide web. Det eneste vi er sikre på er at trafikken er større og mer sammensatt enn det vi til nå har forstått.
Et veltet tre og en råtnende trestubbe forteller altså ikke om død og fordervelse. Stubben og stammen lever i aller høyeste grad og gir seg over til sine etterkommere. Slik har trær levd sammen i 250 millioner år. Tusen ganger lenger enn oss. Trær dør altså ikke slik vi tenker død. De blir ikke borte, gjenoppstår ikke i andre former eller lever videre i andre verdener slik mange av oss mener at vi gjør. Trær lever i evig symbiose med sine forfedre og etterkommere. Det har de holdt på med 247 500 000 år før vi som art dukket opp.
Vi har vandret omkring i skogene i knappe 250 000 år. Det har skjedd mye siden vi reiste oss: Heftige klimaskifter, kilometertykke istider og dampende jungler. Digre meteorer har deiset inn i kloden vår og endret livsbetingelsene nærmest over natten. Sprutende vulkaner har skygget for solvarmen i århundrer. Ville jordskjelv og dommedagstsunamier herjet sammen med orkaner og skypumper. Mye er utryddet, vasket vekk og stivnet til stein. Trærne er her fortsatt. Det er grunn til å tro at de er ganske smarte.
Trær kan altså erfare, velge og for den saks skyld legge ut på vandring. Alt går uendelig langsomt. Ett enkelt tre gjør ingen forskjell. Tusener av generasjoner trær gjør det. Trærne som beskoger kloden i dag stammer alle fra ett og samme opphav. Gjennom generasjoner og år og endringer i livsbetingelser har urtreet avfødt 60 065 foreløpig kjente slektninger, alle med ulike evner, behov og muligheter. Noen er fortsatt ukjente.
Klima har alltid bølget mellom kaldt og varmt med noen titall tusen års mellomrom. Trærne har hatt god tid til å flytte seg og alltid vært på vakt etter oppstående pester og plager. Klimaendringen vi nå står overfor, skjer uvanlig raskt. Om temperaturen fortsetter å øke i samme tempo som nå, og det er få grunner til å tro noe annet, rekker ikke trærne å flytte på seg. Derfor må vi må hjelpe dem denne gangen.
Det er ikke noe nytt. Vi har flyttet planter på kryss og tvers av land og kontinenter i århundrer. Vandrende nomadestammer brakte med seg sine frø og stiklinger slik botanikk fulgte med handelsreisende mellom faraoer, keisere og konger. Vikingene hentet planter og frø og lærte fort at det meste fra syd frøs ihjel. De første som våget seg på å krysse oseanene brakte botaniske undre hjem. Historiske parker i London, Tokyo, Paris, Beijing, Lisboa, San Paolo, Madrid og Lima rommer botanikk fra alle andres verdenshjørner. Så lenge vi har bebodd kloden, har vi flyttet rundt på det meste.
Samtidig lærte vi oss å krysse fram særegenheter av det vi fant. Vi skapte tyngre dufter, flottere farge, større frukter og merkeligere vokseformer. Det tok tiår å flytte pollen, pode og blande.Vi mislyktes ofte og det var langt mellom suksessene. På et tidspunkt sluttet vi å lete etter nytt. Vi sluttet å oppdage der ute. Vi oppfinner i stedet inne i laboratoriene.
Vi står foran den største hendelsen i biologiens historie: Vi har lært oss å endre plantenes aller innerste kjerne. Vi kan bygge tørketålende mais, vitaminrikere poteter, frosttålende aprikoser, sykdomsresistent ris og soya med tretti ganger høyere næringsinnhold og ti ganger raskere vekst enn den naturlige. Med bioteknologien CRISPR og sammensmeltningen med selvlærende datamaskiner (kunstig intelligens) finnes trolig ingen grense for hvilke egenskaper planter kan tilføres. Og det går fort. Hva sier du om ivrige kornarter som kan demme opp for all sult? En frukt som vaksinerer mot malaria? Eller et svevestøvspisende bytre? Sier du nei? Selvfølgelig gjør du ikke det. Samtidig vet ingen for sikkert hva konsekvensene blir når laboratorieframstilte planter sprer seg vilt i naturen. Overta de?
Dette er botanikken i vår tid. Menneskehetens planterike. Botanikken i antropocen. Det er noe nytt. Spørsmålet må bli: Blir det plass til natur slik vi kjenner den i tidene som kommer?