Planter er treige i oppfattelsen og bruker et titalls generasjoner på å skjønne hvordan de skal te seg i nye, sosiale sammenhenger. Da treslaget lønn kom til Norge for noen tusen år siden, hadde det prøvde i århundrer å sende flyvefrø nordover, men det ene reisefølget etter det andre frøs ihjel. Til slutt klarte et nyspira frø seg, kanskje fordi akkurat den vinteren var mild eller snørik nok. Etter tiårs vekst produserte treet selv frø. Barna lærte seg trikset: Ved å slippe bladene, sende næring og vann til røttene og slumre inn i dvale ukevis tidligere enn det var vant med, holdt de ut kulda.
Det går fortere nå. De fleste kjøpeplanter har brukt et par uker opp hit fra produsentlandene sør i Europa. De skjønner ikke bæret av Norge. Først varmt som Spania og lyst hele døgnet, så Nordpolklima og bøttemørkt. Slikt er til å stryke med av. Mange gjør det.
Stikkordet er klimarase; planter som har brukt noen generasjoner på å forstå Norge. Ivrige gartnere i årevis stevet med å finne dem fram. Ikke alle når helt fram i fremste salgshylle hos de store hagesenterkjedene. Mange jakter like mye på gode priser som på gode varer.
Om du i år har plantet mye du ikke kjenner opphavet til, er det ikke for sent å hjelpe til med overvintring. Skjær ned alle roser med unntak av slyngroser til halvmeter. Dekk rundt rota med 20-30 cm kukompost. Pakk strie rundt eviggrønne planter før vårsola får tak. Legg ned det du kan på bakken og la snøen lune stammer og greiner, eller grav over den snøen som faller. Og om noe skulle fryse ihjel, kunne du jo prøve og gå tilbake og kreve nytt. Ingen selger ski som råtner om sommeren.