I kveld gleder jeg meg til at den etter hvert dritings festlige Hovmesteren røsker blomsterbuketten ut av vasen, skåler med Grevinnen, kyler ned vasevannet, ser rett i kamera og schnøvler i svarthvitt: I´ll kill that cat! før han schnubler videre over tigerskinnet. Jeg vet jeg kommer til å le for minst fjortende gang. Jeg er ganske enkel sånn. Ler ofte av vitser jeg har hørt mange ganger før. Egentlig er jeg ganske god til å le sånn ganske av meg selv.
Litt senere på kvelden, oftest jeg også da litt schnøvlete, går vi i gang med julinga. Vi krangler om hva som skal henge hvor på treet og i stua, hvor som skal stå når og etter hvert hvem som burde henges og ikke sjeldent blir vi enige. Vi er blitt ganske gode sånn.
Hvert år krøller jeg fast tre-fire fluesopp på juletreet. Pynten stammer fra en fjern bestemor, tror jeg. Og hver gang forteller jeg hvorfor vi trolig pynter treet med fluesopp. Og hver gang blir jeg lytta til. Hun er fin sånn. Kjæresten min.
Jeg forteller om det østsibirske folkeslaget korjakkene som i den mørkest vinterkalde natta samlet seg rundt bålet under teltåpningen og ventet tålmodig på sjamanens ankomst og forestilling. Utpå kvelden steg han kledd i vid kappe og gjerne med digert, hvitt skjegg ned gjennom hjorden i toppen av teltet, danset og messet, kanskje om fremtid og fortid, dypt hallusinogent beruset av fluesopp. Han pissa i skåler som deltagerne drakk av. Siden fluesoppens hallusinogene gifter ikke skilles i nyrene, beruset urinet vel så meget, og kanskje mer. Man følte seg sterkere og gladere. Dummet seg ut og lo av hverandre. Skremte ingen. Passet på alle. Denne opplevelsen ble sett på som en gave av sjamanen som steg ned fra teltets topp gjennom røyken fra bålet i sid kappe og skjegg. Og siden har man pyntet med fluesopp rundt vintersolverv, som siden ble jul med juletrær med fluesopp på.
Slik lyder fortellinger fra nordøstlige provinser. De første ble hentet av svensken Steller. Jeg tror de er sanne, men sjekker det aldri selv.
(Tidligere publisert i Dagbladet Søndag)
