Jeg er ikke særlig taktisk av meg. Snarere tvert i mot faller jeg stadig vekk i spontane fristelsesfeller, og særlig i grønne fristelser. Derfor er jeg lykkelig eier av en del eksotiske trær jeg heller ikke i år klarte å gå forbi.
Selv om de fleste av eksotene mine som calamondin, sitron og oliven tåler en minustrøkk i hue eller to, fikser ingen av dem en hel norsk vinter. De må altså inn, men ikke sånn uten videre. For ei eksotisk plante er det å flytte inn i vinterstua fra norsk utesommer omtrent som om du skulle kledd på deg superundertøy og Polardundynedressen, satt deg i badstua med beina i pisselunka vann, bøtta ned et par liter kokvarm te og samtidig stappa i deg en diger pose potetgull. Om du ble kvalm eller småsjuk av oppholdet, kunne du bare reist deg og gått ut, kledd av deg og tatt en kald drink. Planter er dårlig til å gå. Mistrives de, stikker de av på mer dramatiske måter. De starter med å kle av seg bladene, og ender som peisved.
Plantene mine fra ekvatorialområdene skjønner ikke det døyt av norsk vintermørke. Selv om de er vant med at det er kjøligere og våtere på vinteren, er dagen der de kommer fra omtrent like lang dag som natta hele året rundt. Planter bruker lys til å fordøye næring og vann. Varmen regulerer også forbruket. Uten lys, stopper de nærmest opp og sulter. Uten lys og mye stuevarme skjønner de ikke bæret av. Et halvt år inne i stua i vintermørke er ikke noe et Grete Rohde-kurs for planter. Det er et torturkammer.
Hemmeligheten med å få eksotene til å trives bedre inne vinterstid, heter altså mer lys, mindre varme og slankeprogram med minimal vanning og forbud mot plantegjødsel. Hverdagsløsningen heter tidsur og tolv timer lys, sparepærer som gir det vekstlyset og nattesenking av stuetemperaturen til 14-16 grader, altså ganske smart, miljøvennlig og økonomisk. Ved nærmere ettertanke; kanskje det ikke er så dumt å falle for eksotiske trær likevel?
(Tidligere publisert i Dagbladet Søndag)
