Jeg er uvanlig opptatt av krakk, ikke fordi jeg fryder meg over at ting går til helvete, men fordi jeg som gartner, som du bør vite, faktisk tilhører det faget som oppfant det, altså krakket.
Det hele starter med den hollandske kryddergrossisten Strumpfburger, eller noe slikt, over en middag ble fortalt at kaffegrossist Freichenskrücker, eller noe deromkring, hadde fått tak noen så henrivende vakre tulipanblomster at selv Dronningen lignet en vissen purreløk. På den tiden pranget den finansielle eliten med blomsterprakt i hagene sine, akkurat som fiffen i dag pranger med blanke biler utenfor eneboligene sine.
Kryddergrossist Strumpfburger tok, i sin uforbeholdne, dype kjærlighet til sitt rykte som den rikeste av de alle, øyeblikkelig grep, og fikk gjennom sin dugelige gartner Phück leveret tolv tulipanløk med langt mer spektakulære egenskaper enn de puslete greiene til kaffegrossisten.
De nye løkene tok gartner Phück selvfølgelig så klekkelig betalt for at kaffegrossisten måtte låne pengene fra sin gode venn, silkegrossisten Krümpfgodtschulder, tror jeg han het. Han i sin tur hadde allerede lånt sine guldgylden fra grosserer Schkrullpf for å betale de tulipanløkene han kjøpte i fjor, og Schkrullpf hadde i sin tur lånt sine gylden fra krydder- og kaffekameratene sine.
Våren etter kostet en tulipanløk omtrent like mye som to tonn smør, og samme høst ble alle, av en eller annen uforståelig grunn, plutselig lei av tulipaner. Liljer ble trend og de kostet også skjorta. Kaffe-, krydder og silkegossistene vendte seg til hverandere og ba pent om å få igjen sine lån, men siden alle hadde lånt av hverandre, var det lite å hente.
Krakk! sa det så høyt som krakk! aldri tidligere hadde krakket før. Og vi gartnere, vi pakket snippesekken og fortjenestene , og stakk til Maldivene, eller noe slikt. Og derfra styrer vi verden videre.
