Har du oppdaget det du også? Det tyter gresstuster og småtrær opp overalt i småsprekkene i betongbygulvet. Ingen har planta eller sådd dem. De bare spruter opp av seg selv. Det er mulig jeg er litt i overkant grønnskolling, men når jeg tusler gatelangs og ser alt dette spontane spire, undrer jeg på om det ikke er naturen der nede like under asfaltskorpa som syder og koker og bobler etter å komme opp? Mylliarder av planter som stanger harmdirrende hodene i asfalttaket på febrilsk leting etter steder å komme fram i frihet? Jeg tenker meg at det er så kraftfullt det som skjer der nede like under bygulvet at det er like før betong- og granitthellene spretter opp av bakken som champagnekorker, og at naturen straks flommer ut som fontener av planter av alle slag.
Men jeg vet bedre. Selv om jeg er grønnskolling, er jeg også gartner. Jeg vet at alle slags frø spirer raskt i grus bare det er fuktig nok. Jeg vet også at det skal bare noen få gamle høstblader til før det er dannet nok næringsrik, kompostmasse i bygulvsprekkene. Jeg vet også at de skeive og skakke snublehellene over alt i byen ikke ligger sånn fordi noe grønt presser dem opp, men fordi folka som la dem ned slurva. Det er utrolig mange slurvete heller i bygulvet i Oslo. Jeg tror byen har slurvehellerekord i Europa, for ikke å si i hele verden. Oslo er utvilsomt snublernes eldorado, og derfor et utmerket forskningssenter i ufrivillig fortauakrobatikk. Noen burde invitere John Cleese.
Det er altså ingen natur der nede som syder og koker og vil opp. Det er omvendt. Det er frø fra parker og bytrær på vill leting etter steder å spire, for det er ikke plass nok for dem der de kommer fra. Enkelte steder får de skikkelig fotfeste. Her om dagen oppdaget jeg et vilt og villig snart to meter høy bjerketre like utenfor Oslo city. Det vokser rett opp fra en centimeterbred sprekk i en asfaltøy ute i gata. Den har funnet livsgrunnlag i pukkstein med litt bladrester oppi. Røttene sprenger seg vei videre på jakt etter vann og næring. Om tjue år eller så vil det være velvoksent stort. Bjerk er en hardhaus i byen, og den er ikke alene. Jeg har oppdaget mange velvoksne, botaniske, okkupanter andre steder byen, og ikke bare bjerk, men lønn, ask, alm, kastanje og hassel. Her om dagen fant jeg til og med en eik i en sprekk mellom en gul bygårdsvegg og grå 30×30 cm fortausheller av betong. Tenk deg det! Hvordan inn i huleste heita kom den eikenøtta ned under hellene? Fugen er en millimeter. En eikenøtt er en centimeter. Kanskje den likevel kom spirende opp der nedefra?
(Tidligere publisert i Dagbladet Søndag)
