I 1996 startet jeg bladet «Landskap». Redaksjonen satte fokus på fellesskapets utemiljø: Parkene, torgene og rommene mellom husene. Togstasjonen, veitunellen, fergeleiet og parkeringsplassen foran kjøpesenteret. Skolegården. Kirkegården. Elven gjennom byen. Motorveien. Flyplassen. Alt det hverdagslige som vi beveger oss i fra vi lukker døra hjemme og går ut til vi kommer hjem.
Vi skulle bygge bro mellom byplan og hjemmeplan, mellom arkitektfagblader som «Arkitektur» eller «Metropolis» og liebhaberblader som «Bonytt» eller «Home & Garden». Lokke fram den samme årvåkenhet rundt fellesarealene som overfor våre private gemakker. Nisjen stod åpen, mente vi, og plukket det siste fra Apple, presset det beste ut av norske trykkerier og kjøpte adresselister enbloc på kreditt.
Førsteutgaven av «Landskap» kom i sekstisiders, heftet coffietableformat med svære firefargerfoto. Annonseandelen passerte 40 prosent. Vi trykket tre tusen, og tjente litt penger, for første gang! Og satte klampen i bånn.
Vi løftet forbilledligheter fra hele Norden, men mest av alt fra Norge. Vi hedret de minste, stilte spørsmålstegn ved de mektigste, og omvendt når det passet seg slik. I 1997, etter knappe to årganger, nominerte fagbladkomiteen oss til «Fagpresseprisen» i konkurranse med bladet «Dine penger». De fikk diplomet. Vi var tre uten penger. De var tredve og solgte seg til Schibstedt for førti millioner. Vi gikk konk omtrent samtidig. Nisjen var for trang. Norge er et lite land. Og vi var litt for naive.
Hovedmotivet for å starte «Landskap»; å knytte bro mellom fagspråk og folketale, mellom fellesrommet og privatsfæren begrunnet vi i almene mediers manglende fokus på området. Mens bygnings- og interiørarkitektur inngikk i porteføljen av avisenes kunst- og kulturkritikk, anmeldelser, omtaler og plasskrevende featurejournalistikk, falt utemiljøet oftest utenfor fokus. Fortsatt er det slik. Torg- og plasser, gågater, frodige parker, kirkegårder, idrettsanlegg og grøntområdene langs hovedveier gis oftest stemoderlig, redaksjonell behandling.
Oslo vokser som aldri før. Småbyene følger etter. Hvert eneste år dukker vakre, smarte, urbane utemiljøer under medienes radar. Historiske parker, plasser, torg og rommene mellom husene forvitrer og forfaller uten at det løftes en butt blyant.
Å skrive om parker og torg, plasser og steder er en lun vinteraktivitet. Det er nok å velge mellom der ute, ikke sant?
