Det er lite å tjene på å bygge parker. Derfor velger utbyggere alt annet.
Den kunstige øya Sukkerbiten sminkes med park- og natursvermerier produsert av flinke Photoshoppere. Enkelte mener det skal bygges natur på Sukkerbiten. Bare guder, for de som tror på slike, får til slikt. Vi andre dødelige bygger kultur. Det heter en park. Bildet av en Sukkerbit tilvokst med velvoksne furutrær på lyngmark med summende humler og kvitrende fjærkre passer bare som skjermsparer. De øvrige grønne forslagene skiller seg lite fra de andre. Fakta er omtrent følgende:
Du trenger ti-tolv kubikkmeter jord, altså et stort lastebillass, for å etablere ett enkelt varig, bærekraftig tre. For annen vegetasjon som busker, blomstrende stauder, engarealer og plen, trenger du omlag halvparten så mye. Sagt på en annen måte, må altså den pukkfylte, kunstige Sukkerbitøya i gjennomsnitt heves med en liten meter eller så. Så kan du bygge et bærekraftig parkstrøk. Den kunstige øya er omlag 20 000 kvadratmeter stor. Første skritt på veien mot Sukkerbit-parken er altså å kjøre til 20 000 kubikkmeter jord, eller omlag 2000 lastebillass. Med intern maskinhåndtering og terrengforming har du nå passert tretti milllioner kroner eller så, og alt du har haugevis av jord.
Et grovt gjennomsnittstall for å bygge en park med alt som skal være med av gangveier, belysning, parkbenker, lekeutstyr og framfor alt det viktigste – plantene, ligger gjerne i størrelsesorden 3000 kroner per kvadratmeter. Nå har vi altså passert hundre millioner kroner og alt du har er en flott park du ikke får en krone i salgs- eller leieinntekter fra. Snarere tvert i mot har du pådratt deg et drifts- og vedlikeholdsansvar med et årlig omtrentlig budsjett på åtte-ti millioner. Slikt hører ikke hjemme i norsk kultur. Parkdrift- og vedlikehold er uønskete kostnader. I norsk kultur bygger vi nye bygg og lar de gamle stå tomme, mens gamle parker driftes etter det billigste tilbudet.
Derfor blir det neppe noen park på Sukkerbiten og i hvertfall aldri natur. Skal jeg gjette ender det med noe grønt tjafs satt i pene betongkasser med femten års omløpstid for trærne. Det er nok slikt nå.
