Av alle gressidretter, står tennis i øverste særstilling og Wimbledon troner øverst av alle tennisgressbaner på kloden, verdens eneste gressbane som huser «The Grand Slam»-turneringen. Wimbledon er utvilsomt for tennis det Holmenkollen er for hoppsporten. Forskjellen er at alle vet hva tennis er; en av verdens mest utbredte idretter.
Fra Wimbledonbanens tidligste morgen, omkring 1870, da banen mest av alt ble brukt til krocket, dannet ulike arter av rødsvingel (Festuca rubra) tett, balltrillevennlig teppe. Økende antall tennisballklaskende klubbmedlemmer, og etter hvert svært profilerte, internasjonale konkurranser, slet ut rødsvingelen. Særlig ved grunnlinjen hvorfra spillerne med nærmest torturlignende stønn og halvbrøl server ballen, vokste knapt et strå. Ingen greenkeeper med respekt for seg selv, og i alle fall ikke på Wimbledon, serverer slik møl. De forsøkte seg med økende innblanding av raigress (Lolium perenne). Arten særpreges av svært lavt og godt beskyttet vekstpunkt, som tillater heftig tråkk. Derfor er raigress også et aktet fôrgress, faktisk den nest mest solgte gressarten etter mais i USA. Beitende kyr elsker raigress og tramper som kjent mye rundt i sitt eget gressmatfat.
Med den økte raigressinnblandingen ble Wimbledon-gresset både grønnere og kortere, men ballen mer skled enn spratt og spillerne løp som ville gale etter ballen. Målt mot det internasjonale tennisforbundets (ITF) klassifikasjonssystem over baners egenskaper og hastighet, delt inn fra langsomt 1 rask 5, mente enkelte at Wimbledon lignet sju. Få langvarige ballvekslinger og det ene serveesset etter det andre kjedet publikum. Stjernespillere som Anna Kournikova klagde. Brasilianeren Gustavo «Guga» Kuerten nektet å stille i turneringen i 2011 med det alt for raske gressdekke som begrunnelse. Gressbanemotstanderne fikk dugelige mengder vann på mølla, godt hjulpet av grus-, gummiasfalt-, betong-, asfalt- og ikke minst kunstgressleverandørene. Greenkeeperne fikk så hatten passet og en klar bestilling: Finn på noe annet. Ellers.
Greenkeeperne valgte raigressorten «AberElf». Den ligner fløyel, trives i betonghard sandbakke og gir større ballfriksjon i bladverket slik at ballen spretter mer og sklir mindre. Det ble en suksess. Dessverre er sorten neppe herdig i Norge.
