En god kamerat dumpa tipset ned i feriefanget vårt: – Har dere vært i Italia i syv sommere uten å ha vandret Cinque Terre? Sono completo stupido. Idiotica grandissimo! Scandale!

Vi tok ham på ordet. Fløy til Nice med Norwegian for en knapp ukelønn for en Bærumsungdom, og skrangla på toget langs kysten østover inn i Italia i fire-fem timer til Riomaggiore, den østligste av de fem landsbyene som tilsammen utgjør berømtheten Cinque Terre. Fra by til by langs stupbratte hundremeterskanter rakt ned i Middelhavets blå bølger, klamrer en atten kilometer lang historisk vandrevei seg så vidt fast. Du behøver ikke å være fjellklatrer for å gå der. Amerikanske mildest talt utrente fotturister i tusentalls svetter ut tonnevis av overvekt der hvert år, inspirert av at stisystemet står på FNs kulturvernliste og følgelig en Don´t miss it!-greie i Europa. Vi møtte en dame halvveis, som øyensynelig var på vaklende fullfart inn i dehydrert koma. Bare fjols vandrer i varme uten medbrakt drikke. Vi møtte flere amerikanske fjols.

Vi tuslet i vei med vann nok til turen og Euro nok til å meske oss i lovete gastronomiske gleder på veien. Vi passerte raskt verdens mest klaustrofobisk befolkete strand jeg noen gang har sett i Manarola, den andre byen på ruta, før vi strenet mot Corniglia, min tidvist italiensktalende norske kamerats favoritt. Der fant vi en fiskelunsj som smakfylt forstummet oss begge. Derfor ble vi sittende en stund i fnisende hvitvinsrus midt i det amerikanske folkevandringhavet i Corniglias gater, som preges sterkt av at den ble bygget lenge før Fiat 500 overtok gatene. Brede amerikanere i begge retninger passer dårligere.

Vi satte nesa mot Cinque Terres fjerde by, Vernazza, men tross overtydelig skilting gikk vi ganske utrolig feil. Hvitvinen fikk skylda. Vi svetta langt pokkerivold på feilslåtte asfaltveier høyt ovenfor byer og kyst, men fant til nærmest orgastiske gledeshyl av alle ting et kloster med ølservering like der stien slynget seg ned igjen til den siste byen og målet, Monterosso al Mare. Etter timer vasket et nesten litt for varmt Middelhav svette asfaltminner ut av hodet.

Et senere stumt meskende proteinsjokkmåltid bestående av store kalvefileter og hotellets karaffelrødvin, oppløste kvelden seg i deilig døs og dyner. Tenk det. Dyner i Italia! Der ligger du jo alltid som et brevark mellom konvoluttbretta, vilt kløende ulltepper og stivete laken. Like før vi forsvant for hverandre inn i søvn, bestemte vi oss for å gå tilbake. Riktig vei tok bare halve tiden; omtrent tre og en halv time. Under oss skramlet toget i tunneler. Det bruker syv minutter på samme ruta. Feiginger, tenkte vi.

Seks råd om Cinque Terre

  1. Det er for mye folk i siste halvdel av juli, august og første havdel av september. 
  2. Ikke bli sur av at det koster noen småeuro å bruke stiene. De er ikke gratis å bygge
  3. Start tidlig på dagen fra Monterosso. Ta toget tilbake.
  4. Ikke bo i Riomaggiore. Det er mye spetakkel der.
  5. Dropp bilen. Parkeringene koster skjorta.
  6. Ha gode sko, men unngå fjellstøvler. Det er for varmt.

(Tidligere publisert i Dagbladet Søndag)

Tor Smaaland

Motta nyhetsbrev fra Små Landskap AS

Heia! Jeg heter Tor Smaaland. Her deler jeg betraktinger om byens uterom like meget som den private hagesfæren ganske enkelt fordi parker og hager er to sider av samme sak.

 

 

Takk for at du ønsker å motta nyhetsbrevet fra Små Landskap! Du har nå mottatt en mail der du må bekrefte påmeldingen.