Hvem i all verden var denne danske gartneren som fikk så stor betydning for den norske Slottsparkens utforming?
Da danskekongen Fredrik VII for første gang fikk se Slottsparken på 1860-tallet, skal han visstnok spontant ha utbrutt: Det her er ingen park. Det er sgu´en skov! Det må ha varmet hjertet til Martin Mortensen, for det var nettopp den naturhermende park som var hans og datidens stilideal.
Dansken Martin Mortensen ble altså født 2. april 1801 i Holsteinborg på sørvest-Sjælland, som var og er sentral residens i grevskapet med samme navn. Da Martin Mortensen kom til verden, kontrollerte grevskapet så å si hele sørvest-Sjælland. Med sine 20 kirker, elleve hovedgårder og gods, 84 landsbyer og 26 skoler, var grevskapet et av Danmarsk største og rikeste, og naturlig nok nært knyttet til det danske kongehus.
I 1801 ledet den svært samfunnsengasjerte lensgreve Fredrik Adolph grevskapet Holsteinborg. Det forteller mye om grevskapets posisjon i forhold til Norge at skissene til Norges grunnlov ble skrevet i havestuen på Holsteinborg våren 1814 og sendt med kurèr til Eidsvoll i tide før 17. mai 1814. Det forteller også mye om lensgreve Fredrik Adolphs rolle som samfunnsbygger at han opprettet Danmarks første sykekasse, Nord-Europas første sparebank for almuen, elleve ulike fabrikker, 26 skoler hvorav tolv var husflidskoler, alt dette i perioden Martin Mortensen vokste opp i Holsteinborg.
Vi vet ikke hvorledes dette kan ha preget unggutten Martin Mortensen. Vi vet foreløpig for lite om hans familiebakgrunn, men vi vet at han tok sin fagprøve og eksamen som gartner ved Rosenborg slott i København på 1820-tallet. Det er helt usannsynlig at Martin Mortensen fikk læreplass hos danskekongens gartnere uten tidligere praksis. Sannsynlig ga grevskapet Holsteinborg ham nødvendige anbefalinger slik at han kunne fortsette eller sluttføre fagutdanningen sin under kongehusets gartnere. Dette gir oss en ganske klar indikasjon på at Mortensen ikke bare var godt ansett av grevskapet i Holsteinborg, men også må ha vært en særlig dyktig fagmann. Kanskje lensgreve Fredrik Adolph med sine nære forbindelser til den danske kongehus selv ga Martin Mortensen sin anbefaling?
Etter endt læretid, en gang før 1830, forlot Martin Mortensen slottet Rosenborg og Danmark og reiste til Christiania. Vi vet ikke hvorfor. Dokumentasjon om Martin Mortensens første år i Christiania er svært sparsom, men ut i fra hva vi vet, er det mulig å konstruere et scenario:
Grunnarbeidene for Slottet i Christiania starter i 1824 med den da 37 år gamle dansken Hans Ditlev Franciscus von Linstow som arkitekt. 23 år gamle Martin Mortensen arbeidet da ved Rosenborg Slott i København. Det er ganske utenkelig at han som de fleste andre fagfolk var ukjent med bygningsarbeidene av Europas siste kongebolig.
Den realtivt uerfarne slottsarkitekt Linstow feilberegnet arronderingsarbeidene av tomten til kongeboligen på Bellevuehøyden i Christiania fullstendig. I 1827, bare tre år etter han igangsatte arbeidene, var lite annet enn fundamenter til slottsbygningens grunnmur ferdig. I tillegg hadde Linstow sprengt ut store mengder naturlig fjell passende til hans planlagte rektangulære slottsplass med tilhørende firedobbelte allèer på hver side. Linstow hadde også sprengt ut en veitrasse mellom dagens Nisseberg og Abelhaug, som han for øvrig også hadde planlagt å sprenge til pukk. Linstows mål var å trekke Christianias sentrumbebyggelse helt fram til Slottsplassen. Større og mindre ”ujevnheter” i Slottsparken var også flatet ut med krutt. All spregningsstøyen og arbeidernes grove sanger skal visstnok ha inspirert Henrik Wergeland til å skrive teksten ”Nisser og Dverger – Bygger i Berge”
Men noe Slottsbygning var altså ikke i syne, og pengene, hele 150 000 riksdaler, tilsvarende om lag tre hundre millioner 2010-kroner, var det slutt på. Byggeskandalen var komplett. Det er ganske utenkelig at dyktige gartnere som Martin Mortensen ved Rosenborg slott ikke ble kjent med fadesen i Christiania.
Det er ikke umulig at den åpenbart driftige og ambisiøse anleggsgartneren Martin Mortensen så sin besøkelsetid i Christiania. Det er heller ikke utenkelig at noen inviterte ham. Slottsarkitekt Linstow var dansk og hadde gode forbindelser i Danmark. Mortensen var åpenbart godt kjent som en dyktig fagmann med erfaring fra slottsparker. I Christiania fantes trolig ytterst få gartnere med en slik bakgrunn, og muligens enda færre som ville engasjere seg i Linstows skandaløse Slottsprosjekt.
Uansett årsak var Martin Mortensen etablert som handels- og anleggsgartner i Christiania samme sommeren byggearbeidene med Slottet og Slottsparken i Christiania gjenopptas i 1833. Selv om Mortensen ved siden av sin handelsvirksomhet med gartnervarer på denne tiden livnærte seg ved å tegne og anlegge privathager, er det ikke umulig å tenke seg at han allerede i 1833 er involvert med Slottsparken og Linstow.
For slottsarkitekt Linstow må ha kjent til nykomlingen og dansken Mortensen. Det dukket ikke opp danske slottsgartnere annenhver dag i Christiania på den tiden. Linstow var også ganske sikkert ved gjenopptagelsesarbeidene med Slottsbygningen i 1833 ulykkelig oppmerksom på at dette med parkanlegning, terrenghåndtering og byggeledelse av slike prosjekter ikke ble oppfattet som hans sterkeste side. Å alliere seg med en dansk gartner mer erfaring fra slottsanlegg ville vært et smart trekk. Mortensen var tilgjengelig som frilanser. Imidlertid engasjeres han ikke formelt av Slottscommisionen og Linstow før i 1838.
I disse fem årene, fra gjenopptagelsen av arbeidene med Slottsbygningen og Slottsparken, til Mortensen blir engasjert i arbeidene, vet vi egentlig lite om Mortensens gjøren og laden. Vi vet han bygger hager. Vi vet han driver handel med gartnervarer. Vi vet han utgir fagboken ”Almindelig Norsk Havebog” i 1836 på Christianiaforlaget Winthers. H.C. Withers var på den tiden også den ikke ukjente Henrik Wergelands forlegger. Dette sammentreffet fikk ganske sikkert betydning for Mortensens videre virke som gartner og samfunnsborger i Christiania.
Mortensens hagebok er trolig oversatt fra dansk og siden bearbeidet for norske forhold. Mortensen behandler i hovedtrekk plantinger, botanisk utvalg og anbefalinger for norske forhold, men også grunnleggende, anleggsgartnerfaglig spørsmål. Tross sitt unseelige A5-format, sparsomme illustrasjoner og så vidt hundre sider, må boka anses som et for den tiden svært vesentlig hagekulturelt bidrag fordi den åpenbart retter seg mot almuen i den så vidt nyfødte kulturnasjonen Norge. At boken kom i nytt opplag femten år etter, sier mye om dens posisjon som populær hagefaglitteratur. På omslaget beskrives forfatteren som ”examineret Gartner M. Mortensen”, kanskje for å skille ham fra datidens ellers ganske selvlærte ”gemene gartnerhop”?
Boken ble året etter førsteutgaven beskrevet og omtalt av Henrik Wergeland som et forbilledlig eksempel på god og oppdragende faglitteratur. Kan det ha vært en ytterligere forbindelse mellom gartner Mortensen og miljøet rundt den politisk radikale dikteren og oppvigleren Henrik Wergeland ut over at de delte forlegger?
Martin Mortensens oppvekst skjedde som tidligere nevnt i Holsteinborg der skissen til Norges Grunnlov ble skrevet i april 1814. Holsteinsborgs daværende lensgreve Fredrik Adolphs hadde som som tidligere nevnt med rimelig grad av sikkerhet en finger med i spillet da Martin Mortensen fikk stillingen som gartnerlærling ved Rosenborg slott i København. Det er ganske utenkelig at Martin Mortensen i sin ungdom ikke var berørt av denne tidens politiske strømninger i Danmark, som jo mildest talt er samhørende med de politiske strømningene rundt Henrik Wergelands på 1830-tallet.
Klokken åtte om morgenen 17. mai 1833, samme året som Martin Mortensen etablerte seg som gartner i Christiania, avdukes Kroghstøtten, minnesmerke over statsråd Christian Krogh. Avdukingen og Henrik Wergelands tale denne dagen regnes som milpæler i norsk frigjøringhistorie. Regjeringen og Høyesterett var invitert, men våget ikke stille av frykt for kong Karl Johans misbilligelse. Men stortingsmennene var tilstede sammen med svært mange publikummere. Med sin bakgrunn er det ikke utenkelig at Martin Mortensen også befant seg blant publikum.
Det hevdes at slottsarkitekt Linstow tegnet parken rundt Kroghstatuen i 1837 sammen med gartner Martin Mortensen. All den tid Linstow på dette tidspunkt akkurat var i gang igjen med Slottsbygningen på oppdrag fra nettopp kong Karl Johan, må dette kunne sies å være et i det minste oppsiktsvekkende valg fra Listows side.
Uansett opphavsmenn til parken rundt Krogh-støtten, er det ingen umulig tanke at Mortensens nettverk på dette tidspunkt strakte seg godt utenfor gartnerstanden og inn i politiske og intellektuelle kretser i Christiania, og antagelig da med nasjonalpolitisk preg samstemmende med Krogh og Wergeland. Med utgangspunkt at Martin Mortensen trolig deler mange av Wergelands synspunkter, at de frekventerer samme forlegger og er om lag jevngamle, tilsier at Martin Mortensen trolig har samtalt med Wergeland. Det skal påpekes at på kontinentet var gartnere på 1830-tallet svært høyt ansette fagpersoner og formgivende byggmestre som på linje med andre byggfags mestre, arkitekter, jurister, forfattere og kunstnere var ivrige og viktige deltagere og bidragsytere i samfunnsdebatten. Det kan også være på sin plass å påpeke at overordnete, intellektuelle strømninger i Mortensens tid bar preg av brytninger med fortidens oppfatning av mennesket som naturens overmestre, og ikke omvendt, altså brytningen mellom barokken/empiren og inn i romantikken. Martin Mortensens hjerte tilhørte utvilsomt romantikken.
I 1838 engasjeres Martin Mortensen formelt i arbeidet med Slottsparken. Det er lite trolig at han som fagmann var nevneverdig overlykkelig over Listows grådige grave- og utspregningsarbeider over alt på tomten. Også på den tiden var det godt kjent blant gartnere at slike dratiske tiltak i naturterreng ikke er anbefalesesverdige. Unødige utspregninger ødelegger naturlige forutsetninger for etablering vegetasjon, og fordyrer og forvansker oppbygging av større tresamlinger. På bakgrunn av snitt-tegninger og utspregningsangivelser i arealene der Linstow ønsket å etablere firedobbelte allèeer, må Martin Mortensen i datidens ordelag gitt Linstow ganske klare faglige signaler. Trær trivdes ikke da, og heller ikke nå, på sprengsteinsfyllinger.
Hvilken rolle kan man tro at Martin Mortensen spilte i den utformingen av Slottsparken og Slottsplassen? Enkelte mener han lydig fulgte Linstows planer. Andre mener han etter hvert ble stadig mer opprørt over Linstows åpenbart mangelfulle forståelse for teknisk parkanlegning og utover på 1840-tallet motarbeidet Linstow. Faktum er at Martin Mortensen til Linstows fortvilelse i større og større grad overtok, og etter hvert også ble bemyndiget til å overta Linstows arbeider med Slottsparken og Slottsplassen. I brevvekslingen fra Linstow til Slottscommisjonen på denne tiden er også tonen bemerkelsesverdig kritisk. Linstow gir blant annet Mortensen skylden for at de to firedobbelte alleene plantet på sprengsteinsfyllinger ikke vokser. Han klager også over at Mortensen har plantet poppeltrær som skygger for Linstows kjøkkehage på hjørnet av Wergelandsveien og Linstowsgate. Det er langt fra galt å hevde at Slottsparken og Slottsplassen er mer Mortensens verk enn Linstows.
I disse første årene som slottsgartner, tegnet og anla Mortensen også enkelte gravlunder i Oslo. Han var også en flittig brukt konsulent for Oslo Byes Vel i forhold til byens parker helt fram til 1857.
En bør muligens i noe større grad enn tidligere sammenholde den langvarig byggeprosessen med Slottsparken og Slottsplassen med de samtidige, dramatiske endringer på alle felt i kunsthistorien. For en gangs skyld står særlig hagekunsten langt framme som symbolelement i brytningstiden mot romantikken der særlig engelske, landskapelige og naturetterlignende forbilder står sentrale framfor de tidligere stilepokers naturtemmende formgrep.
Martin Mortensen ble utnevnt som Norges første slottsgartner i 1849 og ble i stillingen til sin død i 1867. Slottsparken beskrives da som henførende vakker, fylt av fargesprakende blomstring og bedøvende dufter med kvitrende fugler i trekronene, rislende sprngvann og flagrende sommerfugler i alle blomsterbed. Slik forble Slottsparken Oslos og Kongehusets perle fram mot første verdenskrig. Siden den gang med verdenkriger, økonomiske depresjoner og andre samfunnsmessige prioriteringer, har Slottsparken aldri funnet tilbake til sin opprinnelige prakt. Av Mortensens 2000 nyplantete trær, står nå færre enn halvparten igjen etter planlagt uttynning. Landskapsparkens trær og dermed parken har gjennomgått sin livssyklus fra åpen, solrik og frodig til gjenlukket og skygget under volumiøse trekroner. Å dyrke slitesterkte gressplener i dyp skygge under trekroner er et gartnerisk kunststykke.
Hvert år felles og faller trær som følge av sikkerhetsrisiko, sykdommer, dårlige vekstbetingelser, alder, vær og vind. Mortensen trebestand i Slottsparken park har straks fullført sine oppgaver.
Da parken ble anlagt for omlag 170 år siden, bodde knappe 20 000 mennesker i Oslo. I løpet av 2015 passerer byen millionen. Hvor stor hovedstadens befolkning er om nye 170 år, kan neppe forventes å følge samme femtidobling, men troverdige progonoser tyder på at byen vil passere fem millioner innbyggere innenfor perioden. Slottsparken av i dag vil aldri tåle et slikt publikumspress.
