Aldrende byparker over hele Europa gjennomgår kraftfulle endringer for tiden. Mange av våre historiske parker har for lengst passert middagshøyden.

For få år siden tapte tapte et velvoksent bøketre for alder og sykdom i Fælledparken i København. Det tilårskomne kjempetreet veltet utover gaten, knuste en passerende bil og drepte sjåføren. Slike tilfeller er heldigvis uhyre sjeldne. Tilåskomne bytrær pleier alltid å bomme på folk når de ramler.

I kjølvannet av denne tragiske hendelsen reiste mediene umiddelbart spørsmål: Hvor mange flere av byens trær vakler på råtnende føtter? Er byens parker farlige? Jurister raslet med paragrafsablene, for hvem har erstatningsansvar når trær dreper? Parkstyrelsen ble frikjent, men svarte likevel straks med en gjennomgang av Københavns aldrende trebestand. Et tusentall bytrekjemper ble felt i parker, langs kanaler og veier til befolkingens forferdelse, men tiltaket burde ikke overrasket noen. Mange byparker og deres trebestand tilhører kulturarven fra 1700- og 1800-tallet. Trær er som folk. De dør til slutt. I en by fylt til trengsel av folk, bør hensvinnende trær åpenbart felles før de faller.

Etter to-tre hundre år synger altså Europas urparker og deres urtrebestand sårt på siste verselinje. Historiske parker over hele kontinentet fornyes derfor i disse dager. Selv om norsk urbanitet og dermed også parkkulturen er yngre enn Europas, nærmer også våre historiske parker seg overmoden alder. Vår generasjon vil derfor forhåpentligvis se nye parker oppstå i de gamles fotspor. De uunngåelige spørsmålet som reises er hvordan og når vi skal gripe utfordringene fatt? Skal parkene gjenskapes slik de var, eller skal de tilføres nytt innhold tilpasset en ny tid? Bør gjenskapingen skje stykkevist og delt eller helt og holdent? Det finnes færre enkle svar enn gode spørsmål.

Historiske parker flest er fredete kulturminner, oftest opprinnelig bygget i byenes randsoner av og for adelsfolk. I dag ligger de samme parkene i tettpakkete sentrumsområder der befolkningen er økt med det tusendobbelte og i en ganske annerledes demografisk sammensetning. Der et hundretalls hvite, vestlige, velstående promenerte i lavmælte samtaler under solparasoller på slyngende stier blant bugnende blomsterbed, yrer nå hundretusentalls lekne sjeler fra alle verdens kanter på storslåtte plener under digre, tilårskomne trekroner. Om det historiske parkbildet skulle opprettholdes, bør trærne felles, blomsterprakten gjeninnføres og folkemylderet i parkene stenges ute? Det er neppe mulig, og med sikkerhet ingen klok parkpolitikk.

De historiske parkene forutsatte i sin opprinnelige drakt driftsmodeller der hundretalls gartnere kravlet på knærne på ivrig jakt etter uønsket ugress og udyr og utøy. Dagens historiske parker driftes maskinelt under oftest stramme, offentlige budsjetter. Marginaliserte vilkår gir mange steder forfall og forvitring de beste vekstbetingelser. Har samfunnet råd til å prioritere den opprinnelige historiske parkens mest manuelle driftsmodell, eller har vi råd til å la være? Kanskje skal historiske parker omlegges med en annen driftsmodell med differensiert driftsnivå tilpasset rådende økonomiske vilkår? Noen steder vill vekst. Andre steder nidtidig kultivert.

Der de historiske parkene i sin opprinnelighet endte i skogsbrynet, åpne for naturlig migrasjon av insekter, fugler og dyr, er dagens historiske parker ofte lukket inne av kompakt urbanitet med bygningsmasser og samferdselsårer med en luftkvalitet preget av byens fossile energiforbruk. Sentrale byparker er blitt innelukkete urbane kultururskoger med særegen urbant, tilpasset fauna. Evolusjonen går sin gang også her. Om slike innelukkete, urbane grøntområder bærer en overvekt av monokulturell botanikk blir de svært sårbare for artsspesifike skadedyr og sykdomsutbrudd. Tidligere gartnere gikk til kjemisk krigføring mot slikt. Det er heldigvis ikke tillatt lenger. Trær og busker og blomster tilpasset den luftige skogsbrynparken i 1750 passer ikke like godt en urban parkvirkelighet anno 2010. Skal så de historiske parkene bytte botanisk drakt tilpasset samtiden og dagens bymiljø? Artene finnes, og det kommer raskt fler, også med fiklete gener. Er det veien å gå?

Jeg kunne fortsette til det kjedsommeligste å liste opp lignende dilemmaer når vi nå står overfor uunngåelige fornyelser av historiske parker også i Norge de nærmeste årene. Jeg nøyer meg med å ta med rådende klimaendringer som mest av alt skaper fagforvirring blant gartnere. Blir det varmere, kan vi dyrke mer? Eller blir det kaldere, så nå fryser alt snart ihjel? Blir det mer vind, velter mer? Blir det mer regn, drukner og råtner mer?

Jeg finner ingen andre svar på utfordringene enn å prøve og bygge opp under en ny, differensiert parkpolitikk som søker å ivareta så mange samtidige perspektiver som mulig. Jeg kaller det «New Park Management». Målet er opprettholde det frodig bybilde befolkningen i hundretalls spørreundersøkelser ønsker, der også historiske bugnende parker tydelig forteller om samtidens iver etter å ivareta byens grønne verdier i tidsperspektiver langt overstigende en mannsalder.

En ny, differensiert parkpolitikk må ses i mange relasjoner, både i forhold til den enkelte parks detaljisering og sett i sammenheng med overordnet byplan der byøkologiske forhold er primær premiss. Mens detaljisering handler mest av alt om botanikk og driftsmodeller, må byøkologi forstås i to samtidige parallelle perspektiver: Et sosiologisk perspektiv der prosesser som styrer hvem som bosetter seg hvor, hvorfor og hvordan står i fokus, og et biologisk perspektiv der forutsetninger for bærekraftig etablering av urban vegetasjon står sentralt. Ved å sammenholde disse byøkologiske perspektivene, vil en kunne danne seg et bilde av en samfunnsgavnlig parkpolitikk. La meg bruke to eksempler:

Byenes befolkning vil med sikkerhet øke i årene som kommer, og med sikkerhet bestå av enda flere med etnisk bakgrunn fra andre land og kulturer enn Norge. En familie med iransk bakgrunn har trolig andre parkpreferanser enn en familie med svensk bakgrunn. Et eksempel kan være avsky for løse hunder. Et annet kan være behov for storfamilietreff i helgene med matkurver på åpne plener, noe som ikke alltid sammenfaller med fotballsparkeres behov. I et idealistisk byøkologisk/sosiologisk perspektiv anlegges og driftes parker følgelig slik at flest mulige tilbys best mulige bostedsnære parkopplevelser.

Kjernefamilien anno 2010 preges oftest av både mor og far i arbeid, barn i barnehage og lite fritid til overs. Ettersom byene eser ut og dytter byenes bremmer av dyrkingslandskap videre ut, blir randsonenaturen og marka fjernere. Parkene blir således både hverdagsmarka og ikke sjeldent også mål for helgeutfarter. Nærnaturen utenfor byen blir nærmest feriemål. Slik sett burde en formålstjenelig byøkologi søke mot parker som ikke ligner velpleide hager, men mer preges av naturetterlignende grep. I et idealistisk byøkologisk/bilologisk perspektiv burde det dyrkes mest mulig av flest mulig arter over alt, oppad vegger, ned fra tak, i gater, på plasser – og i parker.

En ny, differensiert parkpolitikk ivaretar altså på samme tid en historisk og oftest verneverdig parkkultur, miljø- og økologiperspektiver, befolkningens behov og det faktum at samfunnet ikke kan forventes å avsette ubegrensete midler til drift av historiske byparker. Med en slik parkpolitikk bør antagelig parkene enten sones inn der flest mulige, ulike perspektiver ivaretas, eller differensieres slik at hver enkeltpark i byen følger varierende driftsmodeller. Fordi mulighetene i parkfaget er så mange, kan imidlertid en slik inndeling bli uoversiktelig stor, men seks forhold bør etter mitt syn uansett tas med:

– Historiske, verneverdige og sarte parkrom avskjermes nærmest som besøkshager, enten med adgangskontroll eller inngjerding, og siden opprettholdes med en nitidig og intensiv driftsmodell til et så nært sitt originale, parkhistoriske nivå som mulig. Slikt koster og blir i enkelte land finansiert ved private sponsormidler, inngangspenger, kafédrift og så videre. Ulempen er at det offentlige parkrommet invaderes av reklamelignende mas slik eksempelvis Central Park, New York framstår i dag.

– Områder med aldrende trebestand opprettholdes som publikumsåpen prydpark, men med lave plantegrupper og ungtrær som omkranser og avskjermer trestammer og treklynger i store, frodige felt. Slike områder kan, om en medregner parkbrukernes varlige framferd og unntar behov for nitidig trepleie, følgelig driftes relativt ekstensivt og rimelig. Disse områdene vil samtidig by på et bredt sammensatt biologisk mangfold med rom for mindre, avskjermete plenarealer for rekreativt bruk.

– I områder med sterkt tilårskommen trebestand felles trærne, replantes med ungtrær og driftes relativt intensivt som åpne gressarealer for lek og spill og solbading. Døende parkalléer bør, når drift og trepleie mer ligner forfalls- og kollapshindrende, fornyes i sin helhet fordi en historisk allè er et landskapsarkitektonisk helthetsgrep, og ikke en tilfeldig tresamling.

– Områder som krever komplisert og unødig krevende teknisk/maskinell drift som bratte gresskråninger og lite anvendeligeeller benyttede restområder, tilplantes fullstendig med naturetterlignende undervegetasjon og trær.

– All den tid det må være lov å bære et optimistisk framtidshåp om at fossile brennstoff til samferdsel og oppvarming blir faset ut de nærmeste tiårene, bør en ikke vektlegge botanisk valg tilpasset rådende forureningsnivå. Botanikk skal følgelig ikke tilpasses forurensing, men omvendt. Samtidig skal en ved kommende botanisk utvalg også ha innvandring av nye og til nå for Norge ukjente skadegjørere i mente. Uten kjemiske midler, er det nært til umulig å bekjempe slikt på annen måte enn å sørge for bred botanisk diversitet. I et mangfold spiller det mindre rolle om en art eller to faller ut. Monokulturelle plantesamfunn i historiske byparker bør følgelig unngås. En kan følgelig spørre seg om ikke også monokulturelle allèer, altså trerekker bestående av en og samme genotype, sort eller art, er en anakronisme.

– Et antatt lokalklimatisk, urbant værsærpreg i årene som kommer vil med rimelig grad av sikkerhet preges av svært kraftig bygeaktivitet fra kraftig og raskt overutviklende, lokale skyformasjoner slik en gjerne kjenner fra Middelhavsstrøk. Slike skydannelser kan gjerne slippe 50-100 mm lokal nedbør på få timer. Dette urbane lokalklimafenomenet er bakgrunnen for de stadig hyppigere sommerflommene i byer på kontinentet de siste årene, og som vi også har sett eksempler på i Norge. Et slikt scenarium setter særskilte krav til byparkenes drens- og avløpssystemer som i mange tilfeller enten er underdimensjonerte eller totalt fraværende.

Uten kraftfulle, systematiske grep de nærmeste ti-femten årene vil Norges historiske byparker ha passert det punkt hvor total fornyelse over svært kort tid er uunngåelig. Siden ingen med vettet i behold vil våge øvelsen å nedlegge historiske, urbane parker og bebygge arealene med boliger, vil en slik totalrenovering over en kort tidsepoke legge beslag på så store, offentlige investeringsmidler at mye annet viktig i samfunnet må nedprioriteres. Ved å igangsette en systematisk fornying og rehabilitering av historiske parker ganske umiddelbart, vil kostnadene kunne spres over flere år. Altså blir det vanskeligere å få jobben gjort desto lenger man venter. Vi skulle antagelig ha begynt på 1960-tallet. Det er dette jeg kaller New Park Management.

Tor Smaaland

Motta nyhetsbrev fra Små Landskap AS

Heia! Jeg heter Tor Smaaland. Her deler jeg betraktinger om byens uterom like meget som den private hagesfæren ganske enkelt fordi parker og hager er to sider av samme sak.

 

 

Takk for at du ønsker å motta nyhetsbrevet fra Små Landskap! Du har nå mottatt en mail der du må bekrefte påmeldingen.