Noe uker før jeg var ferdig med grunnkurs på gartnerskolen, en maidag i snøløsninga i forrige årtusen, utbasunerte jeg skråsikkert: -«Jeg starter for meg sjøl og lager hager. Ikke f… om jeg skal tjene penger i lomma på andre gartnere». Det var mange av oss som ville det, for på den tiden var renta omtrent som nå, folk lånte og bygde om kapp omtrent som nå, og hager var skikkelig i medvind, akkurat som nå. En av lærerne spurte hvordan jeg skulle komme i gang. Sant og si hadde jeg ikke tenkt så langt, og svarte sikkert noe svevende i retning av avisannonser. Han rista i alle fall på hue, og sa: «Du skal få en hage av meg, så kan du starte der».
Like etter eksamen var vi på vei til langt oppe i hagehierarkiet i Holmenkollen. Husfruen der nesten øverst hadde klaget høylytt over manglende tilvekst i roseplantingene. – Dessuten er råsene åbenbart plaget av nogen sykelighet, de er flekket og ligner aldeles ikke på slike råser som den svinaktig dyre, og definitivt inkompetente slendrian av en gartner hadde forepeilet meg og ektemann, hadde hun sagt, eller i det minste fantaserte jeg om at hun måtte ha sagt da vi ankom herskapeligheten. For boligen var akkurat så diger og overdådig overlesset med krimskrams som jeg hadde forventet. Hagen og rosene sto absolutt ikke i stil, selv om det både var rådyr og en nesten helfigur Aphrodite i plastbronse ved fiskedammen der inne bak den langsomt motoråpnende smijernsporten foran brosteinsoppkjørselen. Læreren min presenterte meg for fruen som sin beste elev, noe han aldri hadde sagt før, og skred til verket før jeg var ferdig med å rødme.
Selv for en fersk gartnerspire tok diagnosearbeidet fem sekunder: Visende blader og nyskudd dekket av et slags melkehvitt, tørt belegg. Meldugg! Ved nærmere øyesyn fant vi det meste av krypende, flyvende og gnaskende hageuhyrer også. Vi dro derfor øyeblikkelig og sporenstreks til nærmeste hagesenter, og kjøpte litervis av noe jeg ikke husker navnene på, men det var svinaktig dyrt. Vi returnerte til hagen, blandet det meste i en herlig smørje og sprøyta hele sulamitten til det stinka en blanding av malingbutikk og innsiden av nye plastbåter av hele hagen. Verneutstyret besto av langbukser i stedet for shorts. Guffa virka. Jeg spøy halve natta. Læreren min var like frisk. Slike gamle gartnere finnes ikke mer.
Etter den opplevelsen har jeg skydd hagekjemi og sprøytemidler som pesten. Alternativene finnes. Jeg mener fortsatt den beste er min selvkomponerte blanding av en spiseskje rødsprit, en spiseskje grønnsåpe og en halv spiseskje bakepulver i en liter vann. Det virker mot det meste. God giftfri sommer.
(Tidligere publisert i Dagbladet Søndag)
