(Text in English here)
New Public Management (NPM) kan oppfattes som et bedriftsøkonomisk tilsvar til politikeres ønske om å redusere kostnadene til en stadig ekspanderende offentlig sektor. Modellen innebærer konkurranseutsetting av offentlig sektors oppgaver, som eksempelvis bygartneres. NPM gir økt effektivitet, dyktigere gartnere og bedre parker til en lavere kostnad. Abrakadabra.
NPM oppstod tidlig på 1980-tallet i sosialdemokratisk styrte i New Zealand og Australia, og ble adoptert til øvrige vestlige land på 1990-tallet. Den engelske statsministeren, jernkvinnen Margaret Thatcher, krystet NPM til det ytterste og tvang brutale reformer på plass gjennom 1980-tallet. NPM oppsto altså mens Høyres regjerte Norge, bare med noen knappe måneder avbrudd med Gro Harlem Brundtlands andre regjering. Det var ikke nok til å stoppe NPM-toget. Høyre så til jernkvinnen. I dag ruler modellen over alt, i norske parker også.
New Public Management forutsetter konkurranseutsetting. En fair konkurranse krever at alle konkurrere på likt grunnlag. Følgelig må du beskrive det du vil ha gjort ned til hver minste detalj. Og for å kunne beskrive en oppgave, trenger du standarder alle kan være enige om. Norske Standarder utvikles hos Norsk Standard, en medlemsorganisasjon der 70 ansatte og omlag 2000 norske eksperter på alle fagfelt skriver standarder for alt mulig. Nesten.
Med beskrivelser og standarder på plass kan alle føre kontroll, både mens oppgaven utføres, når den er ferdigstilt og hvorledes den siden eventuelt pleies eller vedlikeholdes. Da først har du fair konkurranse og kan innhente anbud på oppgavene. Det har du jurister til. En feil i anbudsinnbydelsen kan bety fatale resultater med erstatningsrettsaker fra den eller de som tapte, eller for den saks skyld vant anbudet. Jeg kjenner NPM på kroppen fra parkforvaltning. Det har ikke vært særlig gøy.
Allerede 10 år etter NPM-bølgen slo innover Vesten, rakte flere forskere fingeren i været og mante høylytt til varsomhet. I dag syntes det som forskere flest på området er ganske samstemte: NPM funker ikke. Årsaken er uhyre enkel. Parker er utmerkete historiefortellere.
Jo mer kompleks en oppgave er, jo vanskeligere er det å beskrive den og værre blir det å lage standarder for den. Når du kommer til pleie- og omsorgsoppgaver, blir det nærmest helt umulig. Parkgartneryrket tilhører pleie- og omsorgsyrket. Pasienten, eller kunden som det heter i NPM-nytale, heter park. Den består av tusentall detaljer med ulike behov som endrer seg gjennom dagens og sesongens vær og årenes klima. Gartneren kjenner parken, føler på været og utfører de oppgavene som trengs til rett tid med riktige metoder. Det har parkens eiere tillit til og betaler lønn for jobben. Parkens vesentligste innhold; menneskene som bruker den, inngår også i gartnerens omsorgsarbeid: Hun kjenner gamle, piperøykende Hansen som alltid sitter på benken i morgensol, og slår av et par ord mens hun tømmer søppelbøtten ved benken. Prøv å beskriv dette. Legg en standard. Og innhent anbud. Stakkars Hansen.
De tidligste parkvesene sysselsatte titalls gartnere, i de størst byene hundretall. Oslos parkvesen nærmet seg 800. Ikke alle hadde fagbrevet på veggen og flere fikk det. Noen syslet med enkle oppgaver godt tilpasset deres evner. Med 800 på lønningslista, Høyre i regjering og med Oslos ordførerkjede rundt nakken, banket NPM-konsulentene inn åpne dører. Mange fra vesenet endte i andres budsjetter. Som forskerene påpekte allerede tidlig på 1990-tallet gikk det galt. Det er altså ikke vår feil at parkene ser ut som de gjør, ikke bare i Oslo, men over det meste av den vestlige NPM-verden.
Heldigvis finnes unntakene, de vokser og må tas tak i. Vi kaller det New Park Management. Metoden er direkte overførbar til alle pleie- og omsorgsyrker. Løsenordet heter Tillits-reform. Abrakadabra.