Jeg har en bekjennelse å komme med, og håper den ikke støter noen.
Da jeg var ung og kåt, et ordpar som neppe kler meg lenger, jobbet jeg stadig mer solbrunet sommerstid halvnaken ute, alltid i hullete avklippet jeans, for fruer i velstående hager vestpå i byen. Jeg grov som en mulvarp i jorda. Frydet meg frodig i kriker og kroker og potter og kar. Krabbet knærene såre med slager i hånden. Satte svettende brostein i steikende sol. Og ble brunere og brunere. Jeg våger å tro at musklene den gangen nok bulet en smule mer enn i dag, drøyt tretti år etter.
Når hagenes fruer, den gangen omtrent på min nåværende alder, og oftest alene i digre hus, avviste forslag til planting med knis: «Ikke mandeltrær og forsytihabusk, Tor. Slikt blomstrer så kort. Jeg trives med slikt som varer litt lenger», da reiste jeg meg brunsvett i hele min lengde, den er fortsatt den samme, og leverte mitt godt innøvde svar, med påfølgende lunende smil:
– Det er nok riktig, det frue, at blomstring sørgelig raskt er en forbigått ekstase, men slik er det vel også med annet i livet? Som i alle fall jeg ikke vil være foruten, selv om slikt også varer relativt kort. Det finnes så meget å velge i, frue. Planter byr på så mangt. Jeg vet ikke hvorledes De ser det, frue, men jeg trives utmerket godt, ikke alene med én eneste voldsom rakett, men heller små mange i rivende serier. Først litt, så mer og til slutt det hele planteorkester. Så derfor, min frue, elsker jeg hager med mye og mangt og ulike, kraftfulle blomstergleder. Først smygende, lilla magnolia. Så lekende rosa små hageputer. Se sprakende sprutende gullgul forsytia, moreller med krefter, en blodrips, to mispler og fem jublende gale hestekastanjer! Syv krypende roser med snikende greiner, og nesten til slutt, en super salutt: Blått slyngende clematis og bedøvende, duftende vakre syriner, slumrende på en madrass. Av titalls tulipaner og hundrer små krokus. Hva sier De, frue? Tar De det hele?
Jeg sto sjeldent alene anpustent etter tiraden. Oftest solgte jeg hele kalaset, og ble lenge der vestpå som mulvarp i hagen, brunsvett med fillete jeans, og en veltilfreds kunde. Jeg medgir at metoden var sleip, og ber ikke om den minste tilgivelse. For hagene står der forhåpentlig fortsatt, og bedriver sin støtvise blomstring, fra ulikt og likt, til langt utpå sommer´n, før de trett hviler irrgrønt og mette, med visnende kronblader drysset på plenen.
Moralen i dette? Aner ikke. Men jeg lyttet til en bluestekst som ga støtet til dette vårlige minnet jeg håper ingen fant det minste flaut ved:
