To ender hører til de sterkeste naturopplevelsene jeg har hatt. Herr og fru and. De kom brått på. Jeg sto i vadere midt i elva med heftig strømmende elvevann til knapt over knærne. Castet konsentrert spinneren, en lettvekter Mepps Balck Fury innerst i stryket øverst i kulpen. Spinnere plasker når de lander. Slikt skremmet sky ørret. Stryket skjuler lyden av krokens landing. Du får bare én sjanse. Jeg treffer oftest og sveiver jegeren medstrøms mot meg. Spent. Ørreten biter ofte slik. Da kom endene. Herr og fru. Som to Spitfires fulgte de elveløpet ganske nøyaktig i min øyenhøyde omlag femti meter fra meg. Jeg stanset snella, lot spinneren synke og sto stille som en trestame. De fløy rett mot meg. Endene. Og knappe tjue cntimeter før de fløy midt i trynet på meg, rollet begge til hver sin side av hodet mitt og passerte meg med centmeterklaring. Fugler leker når de flyr.
Det er slike øyeblikk jeg gjerne ville byttet bort et øye mot et kamera. Dette andebildet er derfor en mager trøst fra et uvanlig sterkt og kort naturminne.
