Fag- og legfolk fra alle lag i samfunnet synser om den nye Nasjonalmuseet. Jeg har bestemt ingen mening for kåken er jo ikke ferdig, men om hva som sies, går det an å ha en mening om.
Daglig leder Line Løvstad Nordbye i verennomerte Bjørbekk og Lindheim Landskapsarkitekter reduserer sitt fag til småtterier. Hun mener at noen benker og trær rundt museet vil gjøre susen og definerer pusleriene sine som «landskapsarkitektur». For uinvidde; landskapsarkitektur er noe ganske annet. Landskapsarkitektur handler om å fortolke landskap. Det å velge søte benker og fjonge trær er noe ganske annet.
Daglig leder Kari Bergo hos Østengen & Bergo Landskapsarkitekter overgår sin kollega Løvstad Nordby. Hun sier at Nasjonalmuseet kommer til å bli supert bare noen ivrige, grønne villvinplanter får klatre på fasaden. Og klatreplantene blir jo knall røde om høsten, sier Bergo. For uinvidde; landskapsarkitektur er noe ganske annet enn klatreplanter.
De to dyktige landskapsarkitektenes uttalelser minner stygt om en grim fortid der landskapsarkitekters oppgave ble redusert til å sette spennende, latinske plantenavn på de grønne restflekkene arkitektene etterlot i sine planer sine. Jeg trodde bestemt at den tiden var tilbakelagt. Men den gang ei.
Det beste som har skjedd med Nasjonalmuseet så langt, er den japanske danseren og multikunstneren Min Tanakas tåkedans på det uferdige taket. Tåkeprat fra landskapsarkitektene er et foreløpig lavmål. Jeg gleder meg til fortsettelsene.
