Vi har fortsatt tid igjen til å tilpasse byparkene til et klima i rask endring, men vi må skyndte oss nå.
Jeg gikk i læra hos mesteren min, gartner Hans Peder Paulsen, da de første alvorlige meldingene om klimaendringene nådde meg tidligst på 80-tallet. – Da kan jeg dyrke druer her i brattbakkene dine i stedet for epler. Eller aprikos og kanskje mandariner, mente jeg i all ungdommelig ivrighet. Hans Peder, en røslig rolig danske med jordinngrodde hender store som spadeblader og faglig stoisk ro som et eiketre, spurte: Om det blir varmere og fuktigere her, tror du ikke alt som trives i et slikt klima vil følge etter? Hvilke redskaper og metoder vil du bruke mot innvandrende og ukjente lus, midd, bakterier, virus, sopp og enda grådigere ugressplanter? Han svarte sjelden når jeg spurte, men stilte oftest nye spørsmål til spørsmålene mine og fikk meg til å tenke sjæl. Nå snart førti år senere hører jeg fortsatt ekkoet av hans bløte, danske når jeg dyrker parker og hager.

For syv år siden ga Det kongelige hoff meg oppgaven å omorganisere park- og landskapseiendommene som de kongelige disponerer: Slottsparken med Dronningparken, parkene ved Bygdøy kongsgård og Oscarshall og alle de mer landlige private landskapene som omkranser Kongseteren, Mågerø og Sikkilsdalen. Alt i alt omlag 500 dekar parkland, eller omtrent sytti fotballbaner fylt med et par tusen digre trær, titusentalls busker, stauder og sommerblomster, vidstrakte plenarealer, dammer, veier og ikke minst; alt for få gartnere til å holde kontroll med de overivrig kultiverte parklandskapene. Administrasjonen, altså Hoffet, så med bekymring på at drifts- og lønnskostnadene økte jevnt og trutt uten at investeringene gjenspeilte seg i bedrende park- og hagekvaliteter. Mye så faktisk ut til å bli verre. De undret seg hvorfor? Svaret ante meg.
Før jeg grep fatt i oppgavene, oppsøkte jeg slottsgartnerkollegaer i nordlige strøk, ikke fordi gartnere i sør ikke kan lære oss noe, men fordi park- og landskapspleie i nordlige strøk på mange måter er en annen profesjon enn i syd. De holder jevnt og trutt på året rundt. I nord stenger vi ned parkene i november og venter tre-fire måneder på at frost og tele skal slippe taket og at våren eksploderer på nytt. Det vi ikke får gjort de første ukene av sesongen, sliter vi med å ta igjen resten av sesongen. Glipper vi taket år etter år glir parklandskapene inn i en raskt nedadgående spiral og vi taper kampen. Ingen byggverk forfaller så fort som en hage eller park ganske enkelt fordi byggematerialene er levende og vokser. Derfor lever gartnere og parker nærmest symbiotiske liv. En park uten gartnere vender tilbake til naturen og natur er ikke park. Park er kultur. For å si det med en engelsk kollega: Tradisjonelt gartnerfag handler mest om å holde den jævla naturen unna. Det er altså på tide å tenke utradisjonelt.
Rundturen til gartnerkollegaer i de nordiske landene, Kanada, nordlige USA og Japan bekreftet for en stor del mine mistanker: Vi deler de samme bekymringene. Klima er i raskere endring enn vi noen gang har opplevd før og vi har opptegnelser fra kollegaer helt tilbake til klosterhagetiden, altså fra før boktrykkerkunsten oppstod på 1400-tallet. Planter vi alle var sikre på ville trives i våre ulike nordlige parkklima i grenselandet mot den boreale, konifere skogen som dekker store deler av nordkloden vår, fryser nå ut, tørker, råtner og blåser ned om hverandre. Velvoksne trær som våre kollegaer plantet for hundrevis av år siden, strever mot ukjente sopp og skadedyr. Noen er «kjendiser» som brunsnegler eller almesyke, andre er ukjente, potensielle botaniske pandemier som eggsporesoppen (eg. stramenopiliaen) Phytophthora ramorum som er funnet i bøkeskogen i Larvik og har krefter til å utslette den, eller billen Agrilus planipennis som dreper alle asketrær. Vi sitter på gjerdet og venter på at furuvednematoden (Bursaphelenchus xylophilus) skal finne feste i skogene våre. Da er det morna furu. Fakta er at nye plantesykdommer og skadegjørere kommer stormende nordover og høyere opp i fjellene ganske enkelt fordi livsbetingelsene deres er i endring. Selv om været bli villere, er det mer levelig her nord for tiden for mange.

SP. Trær. Trefelling
Hverdagen for gartnerne jeg traff i de nordlige parkene preges også av at mens utfordringene øker bratt, faller parkbudsjettene raskere. Alle sloss med ryggen mot veggen, men gjør det de kan best: Tilpasser parklandskapene til omstendighetene. Det har vi holdt på med i noen hundre år, har mange gode læremestre og blitt ganske flinke til, men det er ikke gratis. Det vi bygger nå søkes tilpasset det klima vi tror kommer. Tar vi feil, har ingen skade skjedd. Har vi rett, har vi like gode parker om i byene våre om hundre år. Det var alt dette som dannet grunnlaget for omorganiseringen av blant annet Slottsparken. Prosjektet skal pågå fram mot 2025 og er langt fra gratis.
I år er det hundre år siden Oslos første bygartner Marius Røhne utgav sitt parkpolitiske manifest «Den grønne byen». Han skrev det året etter han ble ansatt, men arbeidsdokumentet ble aldri politisk behandlet. Bygartneren fikk holde på med sitt. Det var lurt. Manifestet hans er utrolig klokt.
Røhnes trettiårige bygartnerperiode ga byen tredoblet offentlig parkareal, mer enn nitti nye parker og landets største, mest kompetente og best organiserte parkvesen. Han forordnet lekeplasser med parktanter, forhager og gateplantinger og knyttet parkene sammen med elveparker og turveinettet. Han var mindre interessert i eliteanleggene i sentrum og fokuserte på parkenes og vegetasjonens betydning som sosiale møteplasser, trivsel og folkehelse. Han rev gjerdene rundt parkene og inviterte til varsomt bruk. Folket elsket Røhne. Hans små nærparker frydet dem. Bygartneren skal sammen med byplansjef Harald Hals gis mye av æren for at Oslo er en av verdens grønneste byer og nå endelig skal bli europeisk miljøhovedstad i 2019. Hvordan står det til med arven etter Røhne? Kort og brutalt: Bygartneren er død. Parkvesenet nedlagt. Parkene forfaller, men eliteanleggene går det ganske greit med, altså helt omvendt av Røhnes plan og mål. Og folket ser ikke ut til å bry seg, med noen hederlige unntak:
De kaller det «urbant landbruk» og dyrker grønnsaker i pallekarmer ved trafikkmaskiner. Ny og spennende miljøtrend, melder mediene og viser bilder av smilende folk med skitt under neglene og grove rotfrukter i favnen. Men «urbant landbruk» er noe ganske annet og som du skjønner langt fra noe nytt.
Urbant landbruk handler om å ivareta byens grønske. Det handler om å planlegge, pleie og dyrke små og store parker, vegetasjonen langs byens elver og motorveier, gatetrær i bykjernen og parkeringsplasser, grøntområder ved skolegårder, småparker ved kontorbygg og i den senere tid grønne tak og biologisk baserte anlegg for håndtering av økende nedbørsmengder. Å dyrke grønnsaker i pallekarmer er en lærerik og framfor alt sunn hobby. Det urbane landbruket er en profesjon som koster fag og penger å holde i sjakk. Suksess handler om en gjennomtenkt parkpolitikk, et fremmedord du neppe finner i noe partiprogram, og et veldrevet parkvesen, som er en utdøende art. Oslo parkvesen sysselsatte seks-syv hundre fagfolk på 1970-tallet. I dag de vekk. Alle som én. Parkvesenet heter New Public Management og parkpolitikken utformes av politikere.
Den tidligere parkgartneren tilhørte staben av bypleiere; fagene som holder byen i orden, de som rykker ut når noe svikter: Veiarbeideren. Vannmannen. Lampeskifteren. Grøftegraveren. Søppelfolket. Parkgartneren dyrket byens grønne rom og søkte først og fremst mot to av verdens skjøreste kulturframvekster; skjønnhet og fred. Det krever at noen er hjemme og passer på.
På få tiår har norsk parkkultur gått av seg barneskoa. Da jeg var barn gikk vi til parken, matet endene og gikk hjem igjen. I dag kommer enslige, kjærester, gjenger og familier med barn med pledd og mat og blir til sene kvelden. Parken er en sosial arena og byfolkets hage. For et folk fanget i tidsklemme blir marka oftest et reisemål i helgen. Parken er hverdagsmarka. Det er i dét samfunnsperspektivet dagens parker skulle dyrkes.

«Det det kommer an på», skrev bygartner Marius Røhne for hundre år siden i sitt parkpolitiske manifest, «er at parkene blir riktig utformet, fagmessig utført og siden passet slik at ødeleggende krefter ikke slipper til før parkene ved sitt vakre utseende beskytter seg selv». Enklere kan det ikke sies. I en forfallen park blir brukerne raskt dens fiender. I forfall vokser forfall best. En skjønn park skaper fred. I fred vokser vennskap. I forfallet peller parkgartneren surt søppel. I skjønnheten har hun tid til å snakke med deg. Hvilken park tror du koster mest å drifte?
Med kulturbakgrunn som underbetalte slaver av adelig overklasse har parkgartnere lært å spinke og spare smart gjennom århundrer. Fagfolket kan altså mye om effektivitet også. Når parkgartnere hvilte på sine spader, gjorde de av slitenhet, ikke dovenskap. Parkfaget er fysisk tungt og god trening om du gjør jobben riktig.
Men nå går det altså galt. Klima raser og været blir villere. Skrumpende parkbudsjetter dekker entreprenører med innleid personell og lite annet. Forfallet gror fortere enn byråkraters fikse rasjonaliseringsmodeller og politikernes omkamper. Det koster mer å holde forfallet i sjakk enn å drive en vel anlagt og holdt park, men bybyråkratene ser på Exell-arkene sine, rister på hodet, mener hvem som helst kan klippe gresset og lar billigste tilbyder ta oppgaven. Når regnearket blir rettesnor for parkpolitikken, går parkutviklingen galt:
Å bygge en steinlagt knøttepark koster dobbelt så mye som en frodig beplantet. Stein er dyrt og grunnarbeidet dyrere, men å holde steinparken ren koster en feiemaskin og fem minutter og hvem som helst kan feie. Da bygges det med stein. Den grønne byflekken krever fag og noen timer i uka, men koster altså halvparten å bygge. Om det er billigere å bygge en grønn parkflekk, og dyrere å pleie den, går ikke det regnestykket opp i opp? Eller blir det for enkelt?
Det sies at halvparten av Oslos parkmidler ligger igjen med få kilometers radius fra Rådhuset. Småparker i byens randsone lider utvilsomt og nabofolket blir forbanna. Løsningen heter «brukermedvirkning»: Folk i nabostrøk og andre interesserte gis frie hender til eksempelvis; å dyrke grønnsaker i pallekarmer. Simsalabim! Vinn vinn. Sparte penger kan brukes i annet budsjett, kanskje helst i en annen sektor i kommunen. «Brukermedvirkning» er ikke «urbant landbruk». Det er en profesjon som utøves av en parkvesen. Men det er altså dødt. Marius Røhne døde åttitre år gammel i 1966.
Glimrende analyse! Vi som har levet en tid og er opptatt av våre grønne omgivelser har merket disse endringene. Men samtidig ser vi at landskapsarkitektene mer og mer bruker stein og metall i uteområdene og at «miljøetaten» foretrekker store mengder sommerblomster i sentrale strøk for å gjøre det festlig for befolkningen. Det er kortvarige gleder og ingen bærekraftig kultur!