Med riktig sorts- og artsvalg er en bugnende rosehage i norsk fryseboksklima langt fra noen umulighet selv for den mest bedagelig anlagte.
Det er sjeldent din skyld at du ikke får til de samme struttende rosefotomodeller i hagen din som du støter på i hagepornobrosjyrer, bøker og blader. Mange slike kroppsbyggerbyggerroser har lang fartstid i medisinskapet, bærer gjerne i seg sviktende gener fra fortiden og pleies av folk med langt mer hagetid enn de fleste av oss gidder.
Før duftet alle roser roser og det fantes noen knappe hundre forskjellige arter av dem. Nå finnes millioner i mylliarder av farge- og formkombinasjoner. Enkelte er narkomane og bukker under uten stadig tilførsel av sprøytemidler, flere er duftløse, tusener fryser i hjel bare du visker snø til dem. Med genteknologiens muligheter finner du snart en blå meterhøy rose med orange prikker velduftende av Chanel 5 på et hagesenter nær deg.
Hjem fra Kina
Kampen om å skape den unike rose har vært utkjempet i mer enn 5000 år. Kinesiske gartnere begynte det langsomme og møysommelige arbeidet med å flytte pollen, podekvister eller -knopper fra en vill roseplante til en annen, og siden legge krysningene i hendene på gudenes vilje. Mye gikk bra. De tidligste temmete, kinesiske rosehagene var formodentlig bedøvende vakre og helt sikkert velduftende fargefyrverkerier som slo knockout på engelske kolonister da de trampet inn i landet under dekke av å være botanikere og vitenskapsmenn på 1600-tallet. Rosene de engelske hagekolonialistene kjente hjemmefra, for en stor del hentet fra nordafrikanske, persiske hager og nordlige middelhavshager, lignet neppe puslete pinglerier, men maken til de kinesiske hadde ingen sett.
Utvalgseksplosjon
Med det østerlandske roseutvalget mellom hendene, øynet mange mulighetene for å vinne fram i kappløpet om den mest velfylte og unike rosehage som den øvre hagemiddelklassen hadde utkjempet i århundrer. Det å forbløffe sine gjester med nye, ukjente rosehav på hagevandringer etter middagsselskapene, stod ikke sjeldent høyest på opplevelseskartet. Misunnelsen rådet. De dyktigste gartnerne og podemestrene var ettertraktet vilt. Elitedivisjonen av grønne fagfolk ble kjøpt, solgt og kanskje lurt omtrent som profesjonelle fotballspillere gjør i dag. I løpet av hundre års arbeid hjemme i engelske gartneres hender, passerte utvalget av roser 4000 sorter i 1840. Femti år senere fantes mer enn 12 000 ulike rosesorter. I dag har de færreste oversikt.
Narkomane roser
Felles for alle gartnere i den tidlige foredlingsperioden, var deres manglende kunnskaper om gener og dårlige arveegenskaper og ikke minst; deres higen etter rosens utseende. De duftløse fotomodellrosene de frambrakte krevde etterhvert nitidig oppfølging for ikke å dukke under av soppsykdommer, skadedyr og frost. Heldigvis, om det kan sies slik, fyltes etter hvert veksthushyllene ut over på 1900-tallet med endeløse kolber og reagensrør fylt av kjemi i nesten like mange farger som rosene. Helt fram til femtitallet bygde mye av foredlingsarbeidet av roser, og mye annet i hagen, på at alt kunne løses med en sprøyte eller fem.
Til alt overmål tilpasset en lang rekke sykdommer og skadedyr seg til alt hagesprøytet. Utysket skyllet etterhvert i seg stadig sterkere hagepreparater med samme velbehag blad- og blomstersalaten. Om ikke noen hadde satt en grense, omtrent samtidig med Rachel Carsons bok ”Taus vår” fra tidlig på 60-tallet, kunne leken med kjemi utviklet seg til en mareritthistorie jeg har alt for god fantasi til å bruke for mye tid på.
Alternativene
Siden det meste av femtitallskjemien ikke lenger finnes i handelen, skranter og dør narkomane roser, og mange andre planteslag, i titusentalls mellom hendene på fortvilete hageeiere hvert eneste år. Utvalgsarbeidet blant mange planteprodusenter har i flere tiår vært bygget på prinsippet om ”sunn og frisk på egenhånd”. Dermed finnes altså et nytt hav av valgmuligheter, også i rosefamilien. Det gjelder bare å spørre på hagesenteret: Holder denne rosen seg frisk, og tåler den klima der den skal stå? Har du allerede velvoksne, vakre gamle roser som tidvis skranter, finnes et hopetalls av alternativer til kjemi.
Genmanipulert
Første gang jeg hørte om genforskning på planter, var tanker om å tilføre treslaget osp gener fra flyndre for å gjøre treslaget mer frostsikkert. Det ga meg frysninger langt nedover ryggen, men siden den form for artsmessig crossovermanipulering med gener ikke er tillatt, har jeg roet meg litt. Jeg skjelver likevel lett på hendene når norske forskere i disse dager hevder å kunne låse genet som gjør at blomster løsner fra stilken, og således kan stå struttende i månedsvis. Skjelvingen blir nesten uoverkommelig når jeg hører andre hevde at det ikke er umulig å manipulere roser til å dufte som kommersielt fremstilte parfymer. Fri og bevare meg for Lux-rosen, 4711-rosen og Old Spice i hagen.
