Unnskyld, men hva er dette?
Fruen bak meg i køen ved kassaapparatet la fra seg sin grandiose pizza på samlebåndet, og fulgte interessert med på hva som utpilte seg: Mannen bak kassaknappene, en blond, våken herremann midt i tyveårene med mer piercering i ansiktet enn jeg ville turt, hadde nettopp løftet opp blomkålen min fra samlebåndet og spurt: Unnskyld, men hva er dette?
Jeg nølte noen sekunder. Betraktet kålen på jakt etter hva det var han mente med sitt «hva er dette», men kålen lignet ikke noe annet enn en det en blomkål bør gjøre nå midt i sesongen, nemlig en skinnende hvit, vakker liten blomkål. Jeg kunne kanskje nevnt at den stramme kondomplasten hodet var pakket i var helt unødvendig, eller at kiloprisen kanskje var litt i overkant, men jeg lot det være, så jeg svarte klart og tydelig: – Det er en blomkål. – Åhh. Er det dette som er blomkål. Takk skal du ha! svarte den unge herren, la kålhodet på vekta, lette i prislistekatalogen sin med vakre bilder av andre grønne greier, og tastet til lystige pip inn PLU-koden som ga kålhodet en pris på atten kroner og trettiseks øre.
Grandiosafruen bak meg i køen fulgte som nevnt nøye med. Hun må ha oppdaget at jeg var ganske satt ut av situasjonen. Jeg sto sikkert med vid åpen munn, videre åpne øyne og en kropp formet som et perfekt spørsmålstegn. Visste han virkelig ikke hva en blomkål var, eller bare tulla han med meg? Jeg kunne selvfølgelig ikke la denne undringen gro uhemmet i hue. Jeg måtte spørre: – Du kødda nå, ikke sant? Du visste at blomkålen var en blomkål? Jeg smilte pent så jeg ikke fornærmet karen. Han ble ikke det minste fornærma, men svarte rett fra lever´n: – Du, vi har fått så mye nytt i grøntavdeling de siste dagene så jeg har mista helt oversikta.
I sjokket over at dette faktisk skjedde meg, begynte jeg først litt famlende og usammenhengende å fortelle guttungen om blomkålens historie, om det latinske navnet Brassica, at kålhue egentlig er en slags blomst, at den er opphavet til broccoli, du vet den grønne, blomkållignende greia. Jeg tenkte at hvis jeg ga gutten en liten blomkålhistorie ville han huske grønnsaken og aldri mer nøle neste gang han traff på en. Grandiosafruen bak meg fulgte interessert med, men gutten bak knappene så på meg som jeg skulle være nært til litt mer enn klin kokos.
Jeg mista derfor helt taket på kålfortellingen min, og begynte på nytt om bakgrunnen for hvorfor det heter klin kokos. At det var et kokosimportfirma på Lysaker som het det, og at de bygde et så sykt digert lagerhallbeist med navneskiltet Clean Cocos Ltd. på veggen at alle på Lysaker adopterte navnet som beskrivende for fullstendig galskap, men før jeg var kommet i gang med klinkokosfortellingen oppdaget jeg at både grandiosafruen og kassamannen betraktet meg som noe midt i mellom Sammenbrudd og Ring113. Jeg klappet derfor lydig gapet tett igjen, betalte, tok med meg kålen hjem og skrev dette. Det hjalp.
(Tidligere publisert i Dagbladet Søndag)
