Et langt skritt østover og tilbake i tid, til japanske gartnere som forstår at kunsten å drikke te og forme hager er nærmere himmelen enn mange tror.

Japanske gartnere syslet mye med hager i god tid før de konfusianske munkene Achiki og Wani, som de første av mange utenlandske gartnere, brakte med seg kinesiske hageidèer til Japan i år 404. Allerede ved slutten av den japanske yayoi-perioden, tre hundre år før og etter vår tidsregning, anla japanske gartnere med sikkerhet enkle, rituelle hager. Det er derfor en forenkling til det feilaktige å hevde at japanske gartnere bare forfinet og miniatyriserte sine kinesiske hageforbilder.

Den opprinnelige, japanske hageidéen bygde på betraktninger vestlige kulturer gjerne kaller overtro, et fjernt hagefundament for den opplyste europeer, og derfor like vanskelige å forstå som å adoptere. Like fullt fikk japanske hager etterhvert stor betydning, nettopp fordi annerledesheten kilte flere enn vestlige gartneres nysgjerrighet.

I Japans tidlige shinto-religion, rommet stein og fjell, hav og bekker, trær, blomster og selv den minste, krokete busk guddommelige krefter. Store steiner eller trær på steder med vid utsikt, eller ved bredden av et tjern i et innelukket landskapsrom, var nærmest direkte kontaktpunkter med gudene. Slike kekkai kunne snakkes med, og ikke alltid gi svar man forventet. Særegne trær og steiner ble ofte fremhevet ved å skjule rusk i omgivelsene under hvit grus som en slags avklarende sone mellom her – og alt det andre.

Rikugien-parken i Tokyo ble anlagt av samurai Yanagishiwa Yoshiyasu i 1702

I en fortolkning av shinto, grupperes gudene i to: Ama-kudaru-kami, gudene fra oven symbolisert med stein og altså fjell, og tôrai-kami; gudene fra havet, symbolisert med en dam. En hagedam formet som det japanske tegnet for kjærlighet, med en særlig utvalgt stein stående i vannet akkurat slik prikken i kjærlighetstegnet gjør, var et uvanlig kraftfullt sted. To steiner plassert lett sprikende fra hverandre som et slags symbolsk kvinnelig kjønnsorgan, ga særlig god kraft, en urkraft som den japanske hagen i bunn og grunn søkte å formidle kontakt til.

Fra Slottsparken ved det keiserlige palass, Tokyo

«Niwa» beskriver forenklet et fritt landskapsområde eller vill natur. «Sono» forteller om et avgrenset område brukt til dyrking av planter. Som ord for hage, brukes de to ordene «niwa» og «sono» oftest sammenstilt, altså et hjemsted for vill natur i samhørighet med planter underlagt streng regi. Slikt får betydning for hageutformingen.

Det kinesiske T´ang-dynastiet raknet omkring slutten av 800-tallet. Japan hadde for lengst nådd Konfucius´ ideelle mål om forholdet mellom lærer og elev; det skal oppløses. Den overmodne japanske studenten brøt tvert med Kina i 894, og grep fatt på oppgaven med å forme seg selv og sin egen hagekultur med den feberaktige ivrigheten japanere fortsatt er kjente for. Nedlesset av tenkte tanker fra minst ti generasjoner utenlandske intellektuelle, bygde Japan raskt og systematisk et sinnrikt samfunn med hagekulturen innvevd på en måte verden neppe har sett maken til før eller siden.

I et par hundre år fra omkring midten av 1100-tallet, virvlet Japan inn i voldsomme, politiske konflikter mellom ulike krigerklasser og aristokratiet. Samuraikrigerne, haikudikt, no-teater, budo-kampsport, ikebana blomsterdekorasjon og teseremonien, oppstod i kaoset, mest av alt grunnet zenbuddhisme, den siste utenlandske tankeimporten Japan tillot, før Keiseren avsatte seg selv på radio i 1945, etter at amerikanerne blåste livet ut av et par byer og reduserte befolkningen til prøvekaniner for unødige bombeeksperimenter.

Zen – og kunsten å betrakte hager

Zen-hagene utformet som kare-san-sui, som nærmest betyr tørt-fjell-vann, bestod av steinformasjoner, grus, rennende eller stillestående vann og stramt formede planter. Slike zenhager var langt mindre i omfang enn tidligere kinesiskinpirerte hager, ofte bare noen ti- eller hundretalls kvadratmeter store, og anlagt med en podemesters, kirurgiske perfeksjonisme. De minste zenhagene kan bestå av en enkelt, stramt formet dvergtre i en lav, dekorert keramikkpotte; bonsai, eller i kombinasjoner med minifjellformasjoner; bonseki.

Zen-prester, eller ishi-tate-sô, zenhagenes egentlige anleggsgartnere, reiste rundt overalt i Japan og spredde ideene. Men heller ikke disse hagene var skremmende fremmede for mange erfarne gartnere. To av dem, Kotaro og Seijiro, fikk oppgaven med å anlegge keiserlige zenhager i Rôyanji i Kyoto, og kvitterte ut jobben med å anlegge hager med steiner adskilt fra sine omgivelser med hvit grus, slik de var vant med; iwa-kura-stein adskilt fra omgivelsene med grus. Steinene, signert av gartnerne, står i Kyoto den dag i dag som øyer i store hav eller fjelltopper i skymasser av hvit grus.

Om engelske, og siden hele Europas hagefolk, nærmest druknet seg selv i den kinesiske hageidéen, fikk få tid til å forstå hva Japan bedrev. Japanske shoguns kastet ut alle europeere i 1639 og åpnet ikke grensene igjen før i 1858. De eneste som så vidt fikk stikke baugen innom havnene i Nagasaki, og nesene innom i hage eller to i mellomtiden, var hollandske handelsmenn. Enkelte av dem var sikkert svært hageinteresserte, men det hollandske hagehjertet var for lengst fortapt i snirklete blomsterbed med mange tulipaner. Hollenderne hadde sannsynligvis også store vanskeligheter med å forstå den japanske hageidéen, med tilsynelatende forkrøplete dvergtrær blant noe som lignet gjenglemte mosegrodde steiner oppå noe grus.

Fra de keiserlige bonsaisamlingene

Deres problem skyldes antagelig hele den vestlige kulturers iver etter å forstå. Den japanske hagen skal ikke begripes og fortolkes, men nærmest mentalt innåndes i en tilstand av fullkommen, tilbakelent ro, omtrent som når musikk du aldri har hørt strømmer gjennom og fyller deg med glede, sorg, kjærlighet eller bare med et veldig deilig «ingenting». Slikt ble for umulig.(Teksten er en redigert utgave fra boka  «Din drømmehage»

Tor Smaaland

Motta nyhetsbrev fra Små Landskap AS

Heia! Jeg heter Tor Smaaland. Her deler jeg betraktinger om byens uterom like meget som den private hagesfæren ganske enkelt fordi parker og hager er to sider av samme sak.

 

 

Takk for at du ønsker å motta nyhetsbrevet fra Små Landskap! Du har nå mottatt en mail der du må bekrefte påmeldingen.